miafrogner.no

Menu Close

Vi skal ikke, kan ikke, bli en mobb

Oi.

I går ettermiddag skrev jeg et blogginnlegg som jeg publiserte her på denne lille bloggen, som jeg startet i sommer som et lite mitt-eget-prosjekt, fordi jeg hadde, har, et behov for å skrive om saker, tanker, hendelser og holdninger jeg bryr meg om og med. Jeg hadde knapt annonsert at denne bloggen fantes, men delte dette blogginnlegget på min egen facebookside, for mine venner.

Da jeg la meg for å sove hadde det 1000 visninger, og jeg tenkte oi. Da jeg våknet i dag morges, var det 3000 og en bunke kommentarer, og jeg tenkte oi. Og ble litt ør. Da jeg gikk for å spise lunsj på jobb var det oppe i 8000, og jeg begynte å bli svimmel. Da jeg satt meg på toget for å starte helgens reise til Sunnmøre, bikket det 55 000, og det går fortsatt oppover. Flere tusen delinger og kommentarer på facebook.

Oi.

Jeg har ikke hatt tid til å summe meg i løpet av dagen. Det har kokt. Jeg har vært på jobb, og jobb prioriteres alltid først. Med mindre det er familie involvert, selvfølgelig. Jeg kjenner at dette er en tematikk jeg kommer til å fortsette å skrive om, for den gjør meg vondt langt inn i hjerterota, og jeg ser at det engasjerer. Mens jeg summer meg: Det er to ting jeg vil si på tampen av denne dagen.

En:

Slik jeg ser på og forstår saken og dens oppmerksomhet og reaksjoner den får frem, handler dette om to ting i kombinasjon. Det handler om hvordan vi som samfunn fortsatt har en stor jobb å gjøre når det kommer til hvordan vi ser på hendelsene overgrep og voldtekt, hva det innebærer, hvem som er offer, hvem som skal holdes ansvarlig og hva som er et “godt nok” bevis. Jeg er redd for at saker som denne gjør at jenter og kvinner fortsetter å ikke tørre å anmelde voldtekt. Det andre handler om hvordan vår rettspraksis med meddommerrett fungerer. Jeg kjenner ikke lovverket godt, men jeg synes det er merkverdig at et dommerpanel bestående av tre fagdommere og fire meddommere – sivilie mennesker, mannen i gata – kan frikjenne tiltalte med et mindretall når alle fagdommerne stemmer for domfellelse. Jeg håper dette settes på agendaen, begge deler, for det er gjennom å stille gode spørsmål og finne fornuftige, gjennomtenkte og reflekterte svar vi finner løsningen på et bedre og mer solidarisk samfunn.

To:

I forlengelsen av siste setning – jeg misliker lynsjestemningen som foregår nå. Navngivelse av tiltalte, navngivelse av meddommere, kommentarfelt, både her og andre steder, som flommer over av oppfordring til å identifisere, oppsøke, bruke vold. Hvis vi gjør det, har vi feilet miserabelt. Vi skal ikke bli en mobb. Vi kan ikke bli en mobb. Da er vi ikke noe bedre enn de som selv bruker makt for å få det de ønsker, i en situasjon hvor minst en involvert part har et større ansvar for å være the bigger person. Tenke lenger. Tenke større. Være smart. Være solidarisk. Være medmenneskelig. Vær human.

Igjen: Takk til alle dere som har heia, støtta, kommentert og delt posten min i løpet av dagen. Det er, midt oppi denne elendige saken, positivt å se at vi bryr oss. At vi lar oss engasjere. For meg innebærer det at jeg kommer til å fortsette å skrive om denne tematikken, til tross for, eller på tross av, troll i kommentarfeltene. Fortsette å forsøke å være saklig, fortsette å stille spørmål, fortsette å prøve å finne gode nok svar.


Det opprinnelige innlegget kommer som en forkortet versjon i morgendagens Klassekampen. Kommentarer som ikke angår denne postens tema og/eller er skrevet anonymt vil ikke godkjennes for publisering.