Skal vi ikke kanskje flytte til Nesodden, har Øystein sagt ved en liten bunke tilfeller.

Nei, har jeg svart. Nei, det skal vi ikke.

Og vi har vært på visning etter visning, leilighet etter leilighet, med vår skikkelig lange must have-list, for om vi først skal selge den leiligheten vi bor i, som vi strengt tatt er skikkelig glad i, har skikkelig god plass i, bor ekstremt sentralt i, har gjort masse for å få det akkurat sånn som vi vil ha det, så er det ikke for å flytte til en ganske lik leilighet. Vi elsker å bo midt i byen, men vi trenger det grønne, å sitte ute, å gå barbeint, å se sjøen, vi trenger å se sjøen, og selvom absolutt alt er i gangavstand fra Grønland, inkludert sjøen, ser vi ikke sjøen fra kjøkkenvinduet.

Så vi har leita, og leita, og leita, og egentlig aldri funnet. En gang fant vi en leilighet som hadde en hems, og hvis vi satt på hemsen så vi sjøen, og vi tenkte at vi kan bo her, vi kan se sjøen fra hemsen, men vi kan jo egentlig ikke det, for verken kjøkkenet eller stua eller soverommet er på hemsen, og det er litt mye å betale så mange millioner for å se sjøen fra hemsen, trossalt.

Og så var vi på middag, på Nesodden, og mens vi sto og ventet på bussen hjem spurte Øystein igjen, vi skal ikke kanskje flytte til Nesodden. Nei, sa jeg. Det skal vi ikke. Og så viser det seg at sniken, kjæresten min, har hatt på et finn-søk på Nesodden kjempelenge, og ventet på det perfekte prospektet før han sa noe, for han kjenner meg jo, sniken, så han ventet til det perfekte lille rekkehuset dukket opp, og så viste han meg det, og jeg ble prospektforelska. Pladask prospektforelska. Jeg skjønte at det er masse plass, det er skog rett bak, det er utsikt foran, det er et stort kjøkken, det er masse plass, det er trapp, det er peis, det er alt vi vil ha, og det er båt til jobb, ikke buss, ikke tog, ikke bane, men båt, og jeg tenkte: Det kan gå.

Så vi dro ut, gikk inn i gangen og sa: Her kan vi bo. Det vil si, det var det jeg som sa, jeg som bare har sagt nei nei nei, og jeg sto på verandaen utenfor kjøkkenet og så på Bunnefjorden og tenkte faen heller. Vi gjør det. Vi flytter til Nesodden.

Så vi flytter. Til Nesodden. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å få skikkelig Oslosavn og Oslokjærlighetssorg, selvom jeg skal inn på jobb hver dag, men jeg er også helt sikker på at jeg kommer til å elske skogen, utsikten, fjorden, sjøen, verandaene, plassen, trappene, Nesodden.