Akk, ja. Tilbake på jobb, tilbake i hverdagen, tilbake i livet, tilbake til virkeligheten. Tilbake til verden. Det var det jeg tenkte tidligere i uka da jeg begynte å skrive på dette lille oppsummeringsinnlegget jeg har lagt meg til å skrive, og så smalt det så innmari i internetten da jeg publiserte innlegget mitt Dette gjør meg forbanna. Det har vært en hurramegrundt-uke. Innlegget var på trykk i Klassekampen, og Aust-Agder Blad siterer meg (ganske mye) på lederplass. Jeg kommer til å fortsette å skrive om tematikken til jeg blir gammal, jeg lover. Hei og velkommen til alle nye følgere – la oss snakke om litt andre ting i dag.

16 år gamle Kaja Elise Meløy Yngsdal Hilleren skriver en kronikk i Dagbladet. Bare det i seg selv synes jeg er utrolig imponerende, men enda mer imponert er jeg over at hun så reflektert kritiserer Sylvi Listhaugs innvandringspolitikk. Denne sekstenåringen klarer det mange voksne mennesker ikke evner, nemlig å innse dette: “Hvis vi vil lykkes med integrering, kan vi ikke møte våre medmennesker med fremmedfrykt. For det er nettopp det de er, de er våre medmennesker.” Og hva skjer? Jo, frekke, redde, egoistiske voksne mennesker finner det for godt å OPPSØKE Kaja Elise, lete frem nummeret hennes, for å stille henne spørsmål av typenDu er 16 år og drar ned til Hellas for å møte immigrantene med sex og miniskjørt?”.  Hvor skal man egentlig begynne å si noe om sånne folk? De kan hvertfall ikke ignoreres lenger. Og Kaja Elise, som vel må være en av de tøffeste sekstenåringene jeg veit om, svarer: – Jeg tenker at det er viktig å ikke la seg skremme til å tie. Det er viktig å stå for meningene sine, og jeg brenner veldig for flyktninger, så da skal jeg ikke la meg skremme av folk som ikke er enige i meningene mine. Amen.

Borte i Amerika-landet finnes det en blogger ved navn Mark Manson, som blogger med filosofien “We’re all wrong about everything, some just a little less wrong than others”, har skrevet en fin sak som jeg synes oppsummerer mye av noe jeg selv går og tenker på for tiden: Hvorfor dramatiserer vi verdensbildet vårt så ekstremt når det faktisk ikke – helt sant – har vært bedre å være menneske? Som så ofte mye annet for tiden handler svaret om internett, og Mark Manson skriver om hvordan vi befinner oss i en attention economy hvor ekstremisme belønnes (med klikk); “The internet has generated a platform where apocalyptic beliefs are celebrated and spread, and moderation and reason is something that becomes too arduous and boring to stand”. Ørlite dystopisk, ja – men ikke feil.

Fortsatt i Amerika-landet er det fortsatt interessant og litt for spennende å følge med på presidentvalget. Jeg synes det er ganske heftig hvordan Obama går ut – helt offisielt – og sier at republikanernes presidentkandidat er unfit. Det er ganske ekstremt. Jeg tror ikke en sittende president har sagt det om en kandidat for kommende valg noensinne før, og når man i tillegg vet hvor sindig Obama har vært de siste åtte årene som president, og ser at han setter republikanerne på skolepulten og sier “If you are repeatedly having to say, in very strong terms, that what he has said is unacceptable, why are you still endorsing him? What does this say about your party that this is your standard bearer?”. Godt spørsmål.

Og apropos Obama, er han verdens første mannlige president som har erklært seg feminist? Det er jeg stolt av. Han skrev nettopp innlegget This Is What A Feminist Looks Like, og det er verdt å lese. Et hint: En feminist ligner tidvis mistenkelig på Obama.

Og så, fra den store verden til den lille stua: Jeg har forhåndsbestilt Nintendo Classic mini NES. Nostalgi, du er velkommen.