miafrogner.no

Menu Close

Uka som gikk var nr 29

Hei, hvor tiden går. Nå er vi snart ferdige med å være tre uker på hytta i Stavern, det er første gang vi har hatt en sånn sommerferie, uten reising, uten tjas og mas, bare fred og ro, samme stedet, barbeint hver dag, skille etter tre forskjellige bikiner og gnagsår etter nye sandaler når det først er noe på føttene. Det verste og beste er at jeg ikke er klar ror å reise hjem enda heller. Denne ukas tilbakeblikk handler både om verden – og litt om mitt.

Gjennom sommerferien har jeg fulgt med på Folk Om, et innmari fint prosjekt som tar opp alle de tingene alle tror de er alene om, men som om vi hadde snakket litt om det, hadde skjønt at vi stort sett aldri er alene om. I hverdagen, i livet, i parforholdet. TV på en ny måte sier de selv, og jeg kan godt være enig i det.

Nestenikkjeredd må vel være noe av det fineste på lenge. Kjæresteparet Cathrine og Sarah spontankjøpte en bobil fra søttitallet som de ville roadtrippe i. Ingen kunne noe om bil. Og ingen hadde lappen. Og plutselig handlet turen om å deale med de vanskeligste tingene i verden: Angst og depresjon. De kan følges på instagram og på snapchat, med samme brukernavn. Her er en sak lokalavisa gjorde på dem.

Soledad Penadés  har vokst opp som techie, og jobber nå som utvikler hos Mozilla. Hun er også foredragsholder, og kan godt snakke om det meste – bortsett fra én ting, nemlig å være kvinne i tech-verdenen. Jeg kan ikke si noe annet enn amen til dette: “It is, once again, focusing on women physically, instead of highlighting their work and personal achievements”.

Her hjemme går debatten om Pokemon Go. Interessant nok er det de som ikke engang er interessert i å prøve det som kritiserer det mest. Kaller det asosialt. Sammeligner det med Candy Crush. Viser null forståelse. Jeg blir både matt og provosert. Prøv det i det minste, før du skriver en artikkel som dette. Fordi vi som faktisk spiller det, opplever det både som sosialt, som aktiviserende, som underholdende, som engasjerende, som en måte å se nye deler av byen på, som en måte å bruke enda flere timer ute, på å gå, på å snakke om det og dele erfaringer, på å lære. Jeg synes denne fb-posten fra en fyr jeg ble kjent med (ja, på nett!) som tenåring oppsummer det godt. Dessuten er denne filmsnutten hvor barn på sykehus smiler og ler og rører på seg og glemmer at de er syke fordi de spiller, helt nydelig.

Til slutt: Denne uka har boka mi blitt lagt ut for forhåndssalg, og selvom jeg ikke har sett noen tall enda, har mottagelsen av den gjort meg helt ør. Folk er jaggu fine.