miafrogner.no

Menu Close

Page 3 of 9

Nei, jeg vet ikke hvordan det er

Har dere hørt om facebookgruppa Mannegruppa Ottarhvor jenter og kvinner er verdiløse, annenrangs, puledukker, underlegne, til for mannens beste? En gruppe hvor undertrykkelse bejubles, seksuell trakkasering er hverdagsmat, hvor det å tråkke på andre er den eneste måten å løfte seg selv på. Hvis du ikke har hørt om den er det på tide at du vet om den. At du sjekker om du har venner som er medlem der, og om du har det: Spør dem om hvorfor.

Det var i Mannegruppa Ottar at bildene av Sophie Elise ble spredd, og Sophie Elise gikk i forrige uke ut og navnga mennene som spredde bildene av henne der. Reaksjonene lot naturligvis ikke vente på seg. Flere, inkludert Ingrid Jackson, oppfordret kamerater til å melde seg ut. Som respons får hun trusler, trakkasering, hets.

Les resten

Easy

Jeg er ikke udelt fan av alle Netlflix-produksjonene, men noen tar meg med storm. Stranger Things er selvfølgelig en av dem, det samme er Love, og nå er også Easy med på den lista.

Easy er ikke en serie i ordets rette forstand, du kan like gjerne sette deg ned og se alle åtte episodene på rams og sitte igjen med samme følelsen som etter Paris Je’taime eller New York, I Love You. Men byen er Chicago og det er egentlig en serie, en serie på åtte episoder som går rett inn i hverdagen til åtte par, nye, gamle, ferske, etablerte, oppstart, oppbrudd, baby, ekser, brødre, kjærlighet, sex, konflikter, det usagte, det sagte, vanskelige, det kompliserte, det enkle, det lattermilde og det hemmelige. I hver episode er det et nytt par som ikke har så mye annet til felles enn byen Chicago og kjærlighet for en annen person, og med nydelige grep og historiefortelling på høyeste nivå forteller Joe Swanberg om det vanskeligste og det enkleste av alt: Å være to.

Les resten

Uka som gikk var nr 38

Det nærmer seg 40, og nærmer seg 50, og nærmer seg nytt år. Men ikke helt enda, da. Først skal det bli enda mer høst enn det allerede har blitt denne uka, og så skal det bli litt vinter. Og så skal det bli jul.

Denne uka skal jeg være så freidig at jeg starter ukesoppsummeringa med meg selv, for denne uka kom boka mi, Grønn Bonanza, ut i butikk, og DN Smak har skrevet om den. Jeg vet ikke helt om jeg helt har forstått det enda, men det er utrolig kult å få snaps og meldinger fra folk som ser boka i butikk og som tar den med seg hjem! Førstkommende torsdag er det slippfest, det gleder jeg meg til. Og da skjønner jeg det sikkert helt på ordentlig.

Sånn ellers har jeg blitt ganske satt ut av at mannen som står bak Oculus Rift, Palmer Luckey også spytter masse penger inn i en pro-Trump gruppe som jobber med å produsere såkalte shit memesfor å latterliggjøre Hillary og løfte Trump. Jeg aksepterer at folk har andre politiske meninger enn meg altså, men å funde shitposting?Lavt.

Les resten

Mat, minner og mormor

Jeg vet ikke om det var jeg som et unormalt barn eller om det er sånn for alle, men de aller fleste av barndomsminnene mine er knyttet til mat.

Det å dra en kjøkkenstol bort til kjøkkenbenken og få litt hjelp av mormor til å komme meg opp på den, sånn at jeg kunne stå ved siden av henne og lage boller, med litt hjelp til å dra opp genserermene, og de evige forsøkene på å få bollene til å være like fine og runde som mormor sine. Det å få være med på butikken og plukke ut hva vi skulle ha til middag, den gangen det fortsatt var ferskvaredisker overalt som veide og målte opp og kjente både meg, mamma og mormor, og husket hva vi hadde kjøpt da vi var der for noen dager siden. Og å få lov til å hente en skolebolle, legge den forsiktig i en pose, og smugspise på den på veien hjem.

Jeg husker overraskende godt hvordan jeg insisterte på å få lov til å få kruspersille til lørdagsgodteri, og mammas blikk da hun skjønte hvorfor det ikke aldri vokste opp noen kruspersille i grønnsakshagen. Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser, i tospann på kjøkkenet, hver eneste jul, mormor kjevlet og mamma stekte, og jeg fikk lov til å løfte opp håndkleet når mamma skulle legge fra seg de ferdigstekte lefsene, brettet i fire på den riktige måten. Det å få plukke friske gulrøtter og sukkererter fra grønnsakshagen på gården til bestemor og bestefar, store bringebær i bestefars enda større hender, hundre år gamle epletrær og plommetrærne bak bryggerhuset. Jeg husker det som om jeg alltid gikk barbeint, selv om jeg sikkert nok hadde på meg sko også.

Les resten

Og hver morgen våkner jeg

Noen dager blir dager jeg husker for alltid fordi det skjer noe som ikke egentlig angår meg, noe som skjer i noen andre sitt liv, noe som river noen andre sitt liv i fillebiter mens jeg får lov til å fortsette mitt eget i morgen på akkurat samme måte som jeg gjorde i dag.

En dag i en januar for noen år siden var det Marita sitt liv som ble revet i fillebiter, og jeg kjente ikke Marita, men jeg husker nøyaktig hvordan jeg lå opp ned og feil vei i senga på soverommet vårt i den lille leiligheten vi bodde i på Torshov, Øystein og jeg, da jeg leste tweeten til Marita om at kjæresten hennes hadde falt død om i skisporet foran henne, og fra å være der og være kjæresten til Marita som gikk foran henne på skitur gikk det et lite minutt og så var han ikke der lenger. Ikke lenger på skitur, ikke lenger levende, ikke lenger den levende kjæresten til Marita.

Les resten