Noen dager blir dager jeg husker for alltid fordi det skjer noe som ikke egentlig angår meg, noe som skjer i noen andre sitt liv, noe som river noen andre sitt liv i fillebiter mens jeg får lov til å fortsette mitt eget i morgen på akkurat samme måte som jeg gjorde i dag.

En dag i en januar for noen år siden var det Marita sitt liv som ble revet i fillebiter, og jeg kjente ikke Marita, men jeg husker nøyaktig hvordan jeg lå opp ned og feil vei i senga på soverommet vårt i den lille leiligheten vi bodde i på Torshov, Øystein og jeg, da jeg leste tweeten til Marita om at kjæresten hennes hadde falt død om i skisporet foran henne, og fra å være der og være kjæresten til Marita som gikk foran henne på skitur gikk det et lite minutt og så var han ikke der lenger. Ikke lenger på skitur, ikke lenger levende, ikke lenger den levende kjæresten til Marita.

Og det gikk så inn på meg. Jeg lå der opp ned og feil vei i senga og gråt fordi ei jente jeg ikke kjente hadde sett kjæresten sin dø foran seg i skisporet, fordi jeg er bare et menneske og mennesker fungerer sånn at vi med en gang begynner å lure på hva om det var meg. Hva om det var jeg som mistet kjæresten min der noen meter foran meg i snøen når vi egentlig bare skulle ut og gå tur og det på ingen måte var noen sin plan at noen skulle dø på den turen. Jeg gråt fordi jeg synes det var urettferdig, så jævla urettferdig, at Marita skulle miste kjæresten sin bare fordi man er ute og går på skitur. Så jævla urettferdig, og hva gjør man egentlig når kjæresten din bare ramler om foran deg midt inni skævven?

Alt som finnes utenfor kroppen min beveger seg fremover, sleper seg av gårde, raser av gårde, stanser ikke, stanser ikke, tiden fortsetter mot noe jeg ikke kjenner, hva er det som foregår, hva i all verdens land og rike er det som egentlig foregår?

Det er kjæresten min som dør.

Marita og Vidar hadde vært kjærester i syv måneder og akkurat flyttet sammen da de gikk på den skituren, og fordi jeg fortsatt bare et menneske som ikke klarer å ikke dra linjer til meg og mitt eget tenkte jeg på hvordan det var med oss da vi bare hadde vært sammen i syv måneder, Øystein og jeg. For Marita og Vidar møtte hverandre litt sånn som vi møtte hverandre, det bare var sånn og var helt riktig og var helt sant med en gang, og det å aldri trenge å noensinne ha lurt på om det er riktig eller sant det man holder på med, det gjør noe med det som er mellom to. Og jeg gråt fordi jeg synes det var så jævla urettferdig at Marita og Vidar ikke skulle få lov til å fortsette med det.

Marita skrev seg gjennom alt sammen. Så mye at det har blitt en bok av det, og boka heter Og hver morgen våkner jeg, og når jeg leser den er jeg tilbake til de januardagene hvor jeg fulgte Marita på twitter fra før skituren og til etter skituren, og hun stiller alle de spørsmålene hun lurte på, lurer på: Hvordan vet hun at hun vet at han er død? Hvordan vet man når man sørger? Hvordan bygger man dynene rundt seg for å få den tyngden man trenger på kroppen for å få sove? Hvorfor snakker alle med et men, og hvorfor er det ingen som bare kan si det som det er, at det er forbanna jævlig at kjæresten din bare døde i skisporet foran deg, Marita. Helt jævlig og jævla urettferdig.


For meg er Marita enormt tøff som ikke bare har skrevet seg gjennom alt sammen, men også utgitt det. Å møte seg selv og det som skjedde på nytt og på nytt. Samtidig så gjør hun jo det uansett om det er i en bok eller ikke. Og Marita deler kanskje sorgen sin, men hun deler også kjærligheten, det å finne noen å høre sammen med, hvordan det å bli sett på på riktig måte gjør at alle brikkene faller på plass og det bare virker og det bare er sånn og man lurer på hvorfor det ikke bare alltid er sånn, når det jo tydeligvis går an. Marita skriver om at kroppen husker på sin egen måte og hvordan det går an å gå tilbake i minnene og være der på nytt, om det trengs, når det trengs, om det å gå Sør-Europa på langs, for det å gå gjør også at brikkene faller på plass en gang til, kanskje.

Jeg satt meg ned for å lese boka til Marita, og jeg reiste meg ikke opp igjen før jeg hadde lest hele fra perm til perm, og jeg har måtte smile, gråte, le, svelge hardt, nikke gjenkjennende og bli glad fordi Marita fant Vidar, eller at de fant hverandre, og for at Marita har ordene som virker, for at hun har skrevet, for at hun skriver.

Og hver morgen våkner jeg kan du kjøpe i din nærmeste bokhandel. Det bør du.