miafrogner.no

I dag er det søndag. Som alle andre søndager vi er i hjemme i Oslo, prøver vi å ha en Oslo-søndag. Det betyr at vi setter oss på syklene, og sykler byen rundt på jakt etter det som skjer i byen vår i helgene. I dag startet vi dagen sakte, med frokost hjemme i sofaen, før vi syklet opp til Botaniske hvor det var Bondens Marked. Etter en espresso tonic (yum) på Stockfleths på Munchmuseet, syklet vi til Rådhusplassen hvor årets Matstreif foregikk. Om du ikke kjenner til Matstreif, er det landets største matfestival, med Innovasjon Norge i ryggen. Big bucks og Norge i fremad mars der, altså.

Etter å ha parkert syklene våre og beveget føttene innenfor området, inngikk vi, litt på spøk, en deal om et mission: Vi skulle se hvor mange steder vi kunne spise noe vegansk mat. Enten kjøpt og betalt, eller som smaksprøver. Alle festivaler blir morsommere med et mission. Litt på vims og på spøk foreslo Øystein fem. Fem, det burde være overkommelig på en festival med over 200 utstillere?

Vi gikk forbi elgkarbonader, viltkjøtt, spekemat, skinker, burgere, laks, pølser, røyka torsk, villfanga torsk, sau og geit, elg og reinsdyr, masse ost, flatbrød, sveler, lefser, bær. Kromkaker, sjokolade, syltetøy i fleng. Meny hadde et fullstappa telt, Matmerk hadde det samme, og jeg tok meg i å lure på hva en gigant som Meny egentlig gjorde der sammen med alle småskalaprodusentene, men greit nok, noen må jo betale gildet også. Og forresten, hvis en matkjede først skal være tilstede, hva med Coop, som både produserer og selger veganske produkter?

Matstreif treffer blink. Det er bare det at blinken ikke har flytta seg på aldri så lenge, og en organisasjon med Innovasjon Norge i ryggen bør ha som mål å også flytte blinken i tråd med all den forskningen som gjøres på klima og dyrevelferd. Maten vi løfter som landets fremtidsmat er strengt tatt det samme som dette landet har spist i all sin tid. Hvis fokuset til festivalen er å ta bærekraftig mat på alvor, må vi løfte blikket og se lenger enn lokalprodusert kjøtt og ost. Ja, vilt og økologisk ost er kanskje mer bærekraftig enn storskala industrielt fremstilt alternativ, men det som er enda mer bærekraftig er å ikke bedrive kjøtt- og ostproduksjon i den skalaen vi gjør nå i det hele tatt. Internasjonale miljørapporter løfter frem kjøttproduksjon som en av de største belastningene for klimaet, og er samtidig klare på at redusert kjøttproduksjon er det som miljøet i aller størst grad kan bli positivt påvirket av.

Når vi snakker om mat-innovasjon, lokalt og internasjonalt, kan vi ikke bare snakke om at vi skifter ut et industri-dyr med et litt mer fritt-dyr, vi må også snakke om det faktum at vi er grisebortskjemte på mengden kjøtt vi spiser. I løpet av livet spiser en gjennomsnittsnordmann 1203 dyr, rundt 80 kilo i året. Det er, unnskyld språket, groteske mengder.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror at hele verden kommer til å bli vegetarianere, men jeg er såpass sta at jeg mener at vi kan klare å redusere kjøttforbruket vårt drastisk. Det er gamle vaner som henger igjen, og ikke minst myter om hva vi bør spise, som styrer kjøttforbruket vårt. Jeg synes det er synd at disse vanene henger igjen på Matstreif, som skal være en innovativ matfestival med blikket rettet fremover.

Argumentet “men når jeg først spiser kjøtt, vil jeg at det skal komme fra et riktig sted og ikke fra industrien” møter jeg ofte på, og jeg kan forstå logikken bak det. Samtidig burde en festival som Matstreif ta signalene som kommer fra miljøforskningen på alvor, og skikkelig oppgradere mengden mat og aktiviteter på festivalen som ikke handler om kjøtt, fisk eller meieriprodukter. Ikke enten/eller, men et mye mer balansert bilde enn hva vi så i dag. Det vi fant av vegetabilsk kost var i stor grad utsalg, som forøvrig var en del av Bondens Marked på samme arena, og ikke så mye på Matstreif.

Det er fantastisk at norske bønder får vist frem og solgt grønnsakene sine, men når vi fortsetter å selge rå poteter, kålhoder, grønnkål og gulrøtter viser vi ikke nordmenn hva disse faktisk kan brukes til, og spør du meg er det akkurat der informasjonen, folkeopplysninga og inspirasjonen bør holde til. Ikke på gulrotas eksistens. Den vet vi om fra før. Av alle bodene vi gikk innom var det kun ett sted som serverte smaksprøver som var rent plantebasert, og det var poteter og løk fra Vestfold. Det var godt, og vi kjøpte poteter, men kom igjen, Matstreif – innovativt er det ikke.

Og forresten: Det var tre, kanskje fire, steder vi fikk smakt mat vi kunne spise. Av 200.