miafrogner.no

Menu Close

Norge og ulvene

Noen ganger tenker jeg: Vi bor i et land som er i stand til å vare på sin unike natur. Stort sett tenker jeg det motsatte, at vi ødelegger, ødelegger og ødelegger, kun for vår egen vinning, uten perspektiver større enn hva som gagner oss, Mennesket, på kort sikt, hvordan inngrep i naturen kan gjøre Menneskets liv enda mer komfortabelt, enda mer kongen på haugen, enda mindre sympatisk og enda mer egoistisk.

Denne uka er det ulvene jeg tenker på. Tidlig denne uka kom det frem at det skulle avgjøres hvorvidt vi skal felle over halvparten av ulvene som lever i Norge. Og avgjort, det ble det.

Grunnen er at ulven tar sau. Sau som norske bønder setter ut for sommerbeite for at de skal fetes opp før slakt og salg. Sau som norske bønder får klekkelige erstatninger for. Det er i ulvens natur å ta sau, den er et rovdyr. Samtidig er det slik at antallet sau som må bøte med livet på sommerbeite sammenlignet med antall sau som dør av andre årsaker – for eksempel menneskeskapt trafikk – er lavt. Og ikke all ulv tar sau.

Hva er det som gjør at vi skaper “ulvesoner” og tror at ulven kommer til å holde seg der? Hva er det som gjør at vi mennesker gang på gang på gang mener oss berettiget til å gå inn og forstyrre dyrene som lever i naturen? Hva er det som gjør at vi mennesker gang på gang ikke har noen som helst interesse av å bevare en natur som, i motsetning til sånn som vi holder på, faktisk foreløpig klarer å fungere på egenhånd helt uten vår inngripen? Jeg blir både matt og forbanna hver gang jeg hører argumentet om at “bestander må holdes nede”. Bestander må ikke holdes nede, det er vi mennesker som setter kunstige skiller for hva som er riktig og galt i naturen.

Vi, som ikke evner å leve i takt med eller i respekt for naturen, men som dessverre har kapasitet og mulighet, ikke minst et misforstått maktbehov på vegne av alt annet som lever. Vi misforstår den muligheten. Vi misbruker den som makt, når det egentlig er et enormt ansvar vi har på oss. Det er vi som er de fremmede i naturen slik som vi har utviklet oss, ikke ulvene.

Tilbake til “ulvesonen”. Den består av hele 1% av norsk jord. En prosent der, altså. Der skal ulven få lov til å bo. Og innenfor sin lille en prosent skal ulvestammene bare få lov til å få tre kull i året. 2015 var det første året på 150 år – 150 år!! – at norske ulvestammer får mer enn tre kull. Dette sier både noe om hvor flaks det er at vi fortsatt har ulv i Norge, og det sier også noe om at utviklingen omsider er positiv. Sånn rent bortsett fra at norske myndigheter har bestemt at de bare får lov til å få nettopp tre kull. Så de andre må skytes.

Det finnes mellom 65 og 68 ulv i Norge i dag, og denne uka har norske myndigheter gitt lov til å skyte 45 av dem.

Det er så mange paradokser i denne saken. Mennesker forsøker å bestemme hvor ulven får lov til å være, hvor den får lov til å slå seg ned, hvor mange kull den får føde. Vet ikke menneskene at ulvene verken vet eller bryr seg om hva menneskene i byene sine tenker om hva ulven skal få lov til?

The Guardian har skrevet en lang og interessant sak denne uka om hvordan de nordiske myndighetene faktisk forholder seg til vilt og natur. Konklusjonen? Vi liker å snakke om at det er så veldig fantastisk, samtidig som det er alt annet enn nettopp det:

“But what I am about to relate cuts to the heart of Norway’s image as a broadminded, liberal, green nation. It repudiates those advertisements emphasising the country’s natural beauty and astonishing wildlife and suggests that the sensibilities of Norway’s current political class are no more sophisticated than those of the frontiersmen of the wild west in the late 19th century.”

15. oktober er det demonstrasjon på Eidsvolds plass i Oslo. Jeg håper vi sees.