miafrogner.no

Menu Close

Noen ganger trenger blikket å ikke stoppe i noe

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn eller hvordan det ble sånn, at jeg hele livet har følt en dragning mot det motsatte av hvor jeg kommer fra. For jeg kommer fra tjukkeste bygda, så mye skog at selv skogen står i en skog, det eneste vannet som var der var små tjern oppe i skogene, eller kanskje til og med en liten sjø, om vi kjørte bil en halvtime først. Det er ikke fjell, det er ikke fjord, det er ikke sjø, det er bare åser og skog, åser og skog, åser og skog. Jeg har vokst opp på de åskammene og i de skogene, jeg har ridd hest der hver dag i ti år, jeg har ufrivillig gått på ski der og jeg har aldri, aldri, aldri kjent tilhørlighet til de skogene. Det var aldri min skog.

Men fjellene og havene, det er de som er mine. Første gangen jeg virkelig kjente suget etter fjellet var når jeg var ungdom og vi kjørte bil til Bergen og jeg lå i baksetet i en bil som hadde glasstak, og jeg hadde nettopp lært om hvordan fjell blir til og jeg lå der og jeg så og jeg så og jeg så og jeg blunket ikke og jeg glemte å puste, for fjellene var der, og de hadde stått der i tusenvis av år, millioner kanskje, og hva hadde vel skogen å stille opp med mot det?

Og mest havet, havet er aller mest mitt, og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg er fra tjukkeste skogen. Mamma er fra tjukkeste skogen. Pappa er fra tjukkeste skogen. Kanskje med noen flere åkre og avlinger rundt. Jeg tenker at det er bestemor, det er bestemor som er nøkkelen. Bestemors familie var en sjøfamilie, en rederfamilie, brødrene dro til sjøs lenge før de var 18, og fordi de aldri kom hjem igjen tilhørte de sjøen, og derfor gjorde bestemor seg til skogens menneske istedet for havets.

De sier at mye går i arv i annenhver generasjon, så kanskje det er sånn med havet også. Bestemor valgte skogen fremfor sjøen, og jeg vil heller ha sjøen fremfor skogen. For jeg trenger at øynene ser så langt de bare klarer og allikevel klarer jeg ikke se hva som er i andre enden, jeg vil se og se og se uten at blikket stopper i noe. Først da er det ro.