miafrogner.no

Menu Close

Nice, 14.07.16

Det skjedde igjen. Akkurat da franskmennenes skuldre var senket etter et terrorfritt VM, kanskje nettopp fordi franskmennene hadde senket skuldrene etter et terrorfritt VM.

Vi hadde hatt en av de fineste sommerdagene hittil i ferien. Sovet lenge. Lå og prata lenge før vi sto opp. Drakk kaffe. Tok livet med ro. Lagde noen is, spiste noen is. Gikk barbeint i gresset, lurte på om det er på tide å klippe det snart, kanskje før det kommer gjester i morgen. Pakket sekken, tok på joggeskoene, gikk ut ytterst på de svarte svabergene, mitt favorittsted over alle favorittsteder, lå på magen og leste bok, hørte på havet, lo. Sommer slik sommer skal være. Hjemme så vi to episoder av dokumentarserien vi ser på, jeg var trøtt, klarte ikke følge med, tunge øyelokk, sigen i kroppen etter en dag ute i sola. Skru på nyhetene davel, sa jeg.

Ekstraordinær nyhetssending nå? 23:48? Opp med telefonen, inn på nrk, lastebil kjørt inn i folkemengde i Nice. 

Ånei. Ikke igjen. Tenk at det er det første vi tenker. Ikke igjen. Fransk nasjonaldag. Tusenvis av mennesker i gatene. Fyrverkeri. Jeg sliter alltid med å ta innover meg at dette skjer når det skjer, jeg vil bortforklare, sier at det kanskje var en ulykke. Kanskje det bare var lyder fra fyrverkeriet. 10 døde. Et dusin døde. Kulehull i en frontrute. Livredde mennesker. Jeg blir forbanna på twitter, hvor folk tvitrer videoer av mennesker som ligger og dør, herregud, kom igjen. Ikke igjen. 

Vi ser på nyhetssendingene i en time, kanskje to, vi legger oss, jeg vet at dette blir akkurat som London, akkurat som Utøya, akkurat som Paris, akkurat som alle de andre terrorangrepene, at vi legger oss på kvelden med ett tall i hodet og våkner til et annet antall i nyhetene neste dag, og det antallet er alltid høyere. Aldri lavere. 30 da vi la oss, nesten 90 når vi våkner. Og det er da jeg blir nummen. Det er da jeg blir fullstendig nummen. 90 mennesker. Det er dobbelt så mange som det jobber hos oss. Jeg blir så bunnløs fortvilet over at terrorangrepene rettes mot helt normale mennesker som gjør helt normale, hverdagslige ting.

To kilometer. To kilometer har han kjørt lastebilen, svingende gjennom menneskemengden. Barn, voksne, foreldre, kjærester, venner. Ikke igjen. To kilometer!

Jeg blir alltid så full av tenk om når disse tingene skjer. Tenk om vi havner midt oppe i noe sånt en gang, og Øystein bare skal kjøpe noe å drikke. Mamma bare skal hente noe. Karoline bare skal plukke opp sønnen sin. Og så kommer det en lastebil. Tenk at for flere hundre mennesker var det nettopp sånn. I går. I Nice. Igjen.