I løpet av de siste dagene har internettet florert av bilder av de fem statuene som kunstnerkollektivet Indecline har satt opp i fem amerikanske delstader. Fem statuer av Trump, naken, karikert, balleløs og en minimal penis å vise til.

Jeg er ikke tilhenger av Trump. Tvert imot, jeg synes han er den mest skremmende og farlige, fordomsfulle og trangsynte, arrogante og selvgod til et utenomjordisk nivå type menneske som finnes. At han er republikanernes presidentkandidat er helt hårreisende, noe halve partiet selv også er enig i. Med andre ord: Det er mye å kritisere Trump for. Men gjør vi egentlig det når vi ler av en naken statue som karikerer ham?

Om ikke annet har dette fått meg, og flere med meg, til å tenke ytterligere på sammenhengen mellom kjønn og politikk. Det er gammelt nytt at kvinnelige politikere, spesielt i USA, må jobbe hardt for å holde debatten politisk fremfor personlig og kjønnet bare fordi de er kvinner.

Jeg tenker på det Michelle Obama sa i talen sin under demokratenes landsmøte, som jeg skrev om tidligere i sommerWhen they go low, we go high. Det er jævlig vanskelig å være den som løfter haken og ikke vil gå med på under beltestedet-retorikk, forenkling og latterliggjøring, dehumanisering, fordi det provoserer så jævlig når man blir utsatt for det. Men er det ikke nettopp der skillet bør gå, må gå, skal gå?

Synker vi ikke til Trumps egne skamløse nivå når vi går løs på det kroppslige for å latterliggjøre hans politikk, hans vesen, hans tilstedeværelse i amerikansk politikk? Når vi ler av statuene med den veldige magen, den karikerte sveisen og de manglende ballene? Følger vi ikke vår alles barndoms logikk om at det er greit å slå, om den andre slo først? En logikk som aldri ender i noe annet enn krangling om hvem som faktisk slo først. Og kom igjen, har vi ikke viktigere ting å la denne debatten handle om, enn Trumps nakne kropp? Uansett om det var han selv som først dro argumentet om i got big balls inn i den politiske sfæren?

Og apropos det eldgamle, ironiske, patriarkalske argumentet om at størrelsen på baller har noe som helst med myndighet, makt, kunnskap, fortjent politisk plass, å gjøre? USA har sin første kvinnelige presidentkandidat, Storbritannia er på sin andre kvinnelige statsminister, det samme er vi, Merkel holder i Tyskland. Hva faen har baller med saken å gjøre? Kan vi legge bort den analogien en gang for alle – i 2016?

Hadde vi ledd om det var en karikert statue av en brysteløs, kjønnsorganløs Hillary? Jeg tviler på det.

Herregud, det er dette amerikanske presidentvalget som kommer til å bli stående som det valget hvor en av verdens største stormakter bestemte seg for om de er medmenneskelige eller ignorante i sin grunnholdning til omverdenen. Det er så skremmende, at det er der både debatten, artikler, kunstprosjekt og blogger må holde seg. Allikevel klarer vi ikke det – meg selv inkludert. Fordi vi må snakke om karikerte mannekropper, et mulig fravær av baller, tupeer og missekonkurranser.

Kan vi ikke gjøre lignende poeng ut av hva han står for, uten å dra kropp inn i det? Hvis ikke – hva betyr det? Mitt tankekors blir nemlig dette: Jo mer vi snakker om kropp, baller, utbrudd, tupeer og andre ubetydelige ting, jo mindre trenger Trump å snakke ordentlig om og svare for seg om  den horrible politikken han vil innføre, som igjen vil sende USA flere tiår tilbake i tid.