Bare vent, når du blir eldre kommer tiden bare til å gå fortere og fortere, sa mamma da jeg var liten og synes tiden gikk fryktelig sakte, og jeg tenkte at det er bare noe som voksne folk sier, for det er ingen måte å bevise det på annet enn å vente og se, og det har jo ikke den utålmodige barnesjelen tid til, så det hele blir lagt til side som voksenprat. Men nå sier jeg det selv, tiden går faktisk fortere og fortere, og jeg prøver å komme den i forskudd ved å tenke på alt som har skjedd i høst før det blir nyttår, for da går sikkert de siste dagene så fort at det hvertfall blir helt umulig å se bakover.

Men høsten, den forsvant for meg, den også, egentlig. Ikke fordi den er tom, men fordi den har vært stappfull, hver eneste dag har vært stappfull av både det ene og det andre og det tredje, og de få timene jeg har hatt innimellom har jeg hatt et kjempebehov for å ligge helt flat, helt stille, på sofaen så lenge jeg bare kan før jeg må gå og legge meg, for når tiden går så fort og det skjer så mye får min introverte sjel ekstra stort behov for å trykke på pauseknappen, og være litt inni bobla si.

Det er ikke lenge siden det var sommer, og jeg gikk barbeint på hytta i nesten tre uker, det var for kaldt til å bade, men vi gikk turer og grilla og leste og lo og sov masse og grilla mer og spiste mer mat, og ventet på at boka skulle bli ferdig, komme tilbake fra trykkeriet og da var det allerede september, og så var det slippfest og bestselgerliste og så var det plutselig oktober, og da tenkte vi: Vi kjøper oss et hus, og plutselig var det november og leiligheten måtte selges og nå er det plutselig desember og vi sitter i Flekkefjord, hos verdens beste Karoline, og skal feire jul med utsikt over et hav og et fjell jeg aldri har sett før, og det er skikkelig, skikkelig fint.

Har du det bra, spør folk, Ja, sier jeg, og det er alltid sant, jeg har det bra, jeg elsker jobben min, jeg har fått gi ut en bok, jeg er sammen med verdens beste Øystein, og det har jeg snart vært i fem år, og herregud, det er fem år siden jeg flyttet hjem fra Berlin for å være sammen med Øystein og tiden bare løper og løper og løper. Men alle de små tingene skjer jo allikevel: Å måtte file en nøkkel. Å måtte ringe en håndverker. Å få gnagsår. Å bli irritert for at kaffebaren ikke har soyamelk. Å bli våt på beina på vei til jobb. Å bli rørt av bra, eller dårlig, tvserie-episode. Å krangle om de små, tullete tingene som ingen husker hva er bare fem minutter etterpå. Å ikke få bestemt seg for hva man skal ha på seg. Og alle disse små tingene vikler seg inn i alle de store tingene og det er det som er dagene som bare løper avgårde, på repeat, selv om ingen av dem er like og jeg aldri føler at jeg har nok tid til å gjøre alt jeg vil, skal, burde og må, så bare går de, de bryr seg ikke om hva jeg synes, og egentlig, egentlig er det himla godt, for det hadde blitt lange, lange dager i en lang, lang høst om jeg fikk bestemme selv hvor fort tiden skulle gå.

Det er snart 2017. Tjuesøtten. I tjuesøtten blir jeg trettito år. Jeg skal klemme kjæresten min syvende januar og si at nå har vi vært kjærester i fem år, du og jeg. I februar skal vi overta huset og samtidig bli hjemløse mens det pusses opp, og vi skal gi fra oss leiligheten vår, som vi savner helt til mars, før vi ikke har tid til å savne den lenger. Og så kommer april, og det er da jeg blir trettito og det er da det er påske, og så kommer mai, med alle fridagene sine, og så er det jo sommerferie. Og jeg kommer til å sitte i sommerferien, garantert, og tenke akkurat det jeg sitter og tenker akkurat nå, at det går så himla fort, men det skjer så himla mye allikevel, og jeg vil bli flinkere til å tenke hurra for alt som skjer enn ånei for alt som ikke skjer. For jeg får ikke til alt, selv om jeg vil, for det er ikke jeg som bestemmer tiden. Og godt er egentlig det.