Det er lenge siden jeg har brukt denne bloggen. Det er helt greit. Det var det som var meningen med den, at den skulle ligge her til når jeg trengte å få ut noe, positivt eller ei, når det bare er noe som må sies, uansett hvor mange eller få som hører på.
Siden sist jeg skrev har jeg blitt mamma. Jeg har blitt mamma til Esra, som om ganske nøyaktig halvannen time er ganske nøyaktig ti uker. Akkurat nå ligger hun og sover oppå meg, som hun har gjort så mange timer de siste ti ukene, og for tredje, eller er det fjerde, gang tør jeg se et lys i enden av tunnelen.
Det er nemlig ingen spøk å få barn. En ting er å få henne ut av kroppen, det er jo en historie og en opplevelse i seg selv som er vanskelig å sette ord på, men det er jo egentlig etter det det begynner. På ekte. Når man reiser hjem. Med et underliv som føles som det skal ramle ut, pupper som har blitt forvandla til to såre mursteiner fordi du må reise hjem akkurat idet melka faktisk kommer, en bylt på tre og en halv kilo du plutselig har et overveldende ansvar for, ingen søvn på ganske mange døgn… og et helt nytt liv du ikke vet noe som helst om.
Barsellivet er trøblete, har jeg lært. Og det er ikke det bare for meg. Jeg kunne snakket mye om det fjerde trimesteret, og det kan det hende jeg gjør, men det jeg har skjønt, er at de aller aller fleste sliter med noe, et eller annet, de første ukene og månedene. I tillegg til å venne seg til at livet slik du kjente det er snudd på hodet.
Og folk gratulerer. Det er klart de gjør det. Det er mye kjærlighet som kommer fra kriker og kroker når man føder barn, og jeg forstår jo det. Jeg foregår omsorgen og omtanken som ligger i det. Men jeg må også med hånda på hjertet si at for hvert menneske som sa “nyt det” – jo mer sint ble jeg i kroppen min. Jeg vet at andre får dårlig samvittighet av det, der man sitter med blødende pupper og hylende unge, men jeg blir sint. For det er faktisk ikke plass til å nyte. Ikke til å begynne med. Det er bare plass til å prøve å virke, og innimellom kommer det kanskje noen glimt av glede, godt blanda med fullstendig og komplett overveldelse.
Misforstå meg rett. Jeg nyter ungen som ligger og sover på meg. Men jeg skulle ønske folk istedet sa noe av dette:
- Fy faen for en jobb du har gjort, du er rå
- Gi meg nummeret til mannen din så jeg kan bombardere han med meldinger istedet
- Hva er adressa di, og hva slags brød og juice liker du
- Når passer det å komme innom med middag, jeg skal ikke ta av meg skoa
- Skal jeg bysse babyen så du kan dusje
- Hvilken amme-bh foretrekker du, jeg regner med at du ikke har nok
- Hvilke ammeinnlegg foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok
- Hva slags ulltrøyer foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok
- Jeg har hengt purelan, q-tips og bleier på døra di
- Drit i stå opp, bare bli i senga så lenge dere trenger, uansett om det er måneder
- Vi kommer gjerne innom, så hyggelig at du orker det, ikke tenk på hvordan det ser ut, vi tar med kanelboller og kakao
- Ungen din er objektivt sett sjukt nydelig
- Jeg vet det ikke føles sånn nå, men hold ut – det blir bedre (bare lov å si hvis man har barn selv)
Sånn – da har dere en smørbrødliste klar til neste gang noen dere er glade i får en baby i hendene. Det krever nemlig sin landsby, og den har man ikke, som nybakt mamma, verken overskudd eller evne til å be om hjelp fra. Den må bare dukke opp av seg selv. Det betyr mer enn det går an å forestille seg.
Tillegg: Det viser seg at det er veldig mange flere enn meg som har gått og tenkt på akkurat dette. På oppfordringen, beskjeden, om å nyte. Kommentarfeltene er ett bevis, og et annet er bloggen småbarnsforeldre, som også skriver om dette denne uka (uavhengig av hverandre, for ordens skyld). Er det ikke godt at vi kan dele? Snakke om dette? Se at vi ikke er alene? Det får meg til å ønske at jeg hadde trykket publiser på dette innlegget mye tidligere enn jeg turte, og jeg skal fortsette tørre å dele både oppturer og nedturer fremover. Fordi det hjelper å være flere. Da lager vi vår egen landsby.
Lea says:
Hehe, jeg skjønner hva du mener. Det er absolutt ikke enkelt å være “nyfødt” mamma. Har selv en på straks 5 år og ei på 7,5 mnd. Selv om jeg hadde enkle fødsler og amming uten blod og kuler, så har jeg hatt mine utfordringer. Og jeg sier “nyt det” fordi man vil savne det. Barna vokser fortere enn ugress, og det er ikke de vonde tingene man husker om noen år, men den utrolige kjærligheten. Stoltheten som river i kroppen og tårene som renner fordi barnet er så nydelig. Gratulerer med Esra!
06/02/2019 — 00:51
Inger Kristine Rudskjær says:
Bra sagt. Tenkte akkurat det samme. Det er fordi vi husker all kjærligheten og glemmer alt det fæle at en sier sånne teite ting som “nyt det”
Forøvrig er det vel kanskje derfor vi får flere enn en unge, noen av oss å..
Gratulerer med Esra, nydelig navn.
07/02/2019 — 19:10
Kristine says:
Har vært der jeg også! Tenkte som du! Men nå først 8 år etterpå skjønner jeg at jeg skulle ha tatt de to ordene mer til meg. For du burde nyte det. Ja det er tøft,vanskelig og alle takler vi ting forskjellig. Men saker er den at akkuratt denne tiden med Esra får du bare en gang. Så selv om den er tøff,søvløs osv så stopp opp,trekk pusten dypt,pust ut og nyt det øyeblikket! Det er først nå jeg klarer å se at jeg ikke nøt tiden godt nok. Og mange ting blir faktisk glemt fra tiden med småbarn! Jeg nekta på at jeg kom til å glemme noen ting som helst! Men jeg har det. Jeg har hengt meg for mye opp i det som var tøft,at øyeblikka jeg skulle nyte er blitt vage og kan knapt huskes. Så gjør ikke samme feil der. Nyt tida du har med Esra. Den går så innmari fort selv om det kanskje ikke føles som det der og da! 😍❤
06/02/2019 — 12:43
mia says:
Men hallo. Nå gjør du jo nøyaktig det jeg skriver i innlegget at jeg ønsker at folk slutter med. Det er jo rimelig ironisk. Jeg tror vi er i stand til å huske både det kjipe og det gode, men å få kontinuerlig beskjed om å nyte det gode mens man sliter med det kjipe bidrar ikke til at man nyter mer – stort sett stikk motsatt, fordi man føler seg både dårlig og sint fordi man ikke får til å nyte der og da. Poenget mitt er at de øyeblikkene må man komme frem til selv – ikke få beskjed om å finne. Jeg tror ikke man husker det gode noe bedre av å et “dette må nytes”-mantra gående i bakhodet.
06/02/2019 — 12:48
Hanne says:
J er så enig med deg. Har to nydelige små og skal snart ha tredje. Hva er grunnen til at vi ikke bare kan godta at dette er en overveldende fase med mye følelser. Masse positivt, men også negativt. Og si flere år etter at man burde/ skulle nytt d mer.. Vi gjør d som er naturlig for oss der og da, og d skal vi ikke ha dårlig samvittighet for. Du kommer uansett til å huske de fine stundene men du kommer også til å ha et realistisk forhold til d å få barn, og min erfaring er at da blir tiden så mye bedre, både d fine og d litt mindre fine! Ikke rart mange sliter, d legges jo så mange rammer for hva vi burde at d er umulig å lykkes skal vi fylle dem! Stol på deg selv og gjør d som er naturlig for deg! Ingen av oss er like!
07/02/2019 — 18:59
Stine says:
Jeg er helt enig i innlegget ditt. Om man i ettertid sitter og ønsker at man hadde nytt tida mer så er det i stor grad fordi de dypeste dalene har blitt fortrengt (ære være naturen for den mekanismen), ikke fordi man var så uoppmerksom at man ikke nøt det som var mulig å nyte under veis.
Med en pode på 6 mnd så sliter jeg allerede med å huske noe særlig av de daglige detaljene fra de første tre månedene, men jeg har hele veien vært oppmerksom på den spesielle ambivalensen i perioden; en nydelig unge og overveldende kjærlighet sammen med store endringer og utfordringer både kroppslig og psykisk. Når dette står på for fullt den første tida er det, i mine øyne, helt naturlig å føle på hele følelsesspekteret fra pur nytelse til irrasjonelt sinne/nedstemthet, gjerne i en finurlig kombinasjon.
06/02/2019 — 13:36
Rita says:
Hei 😊 jeg ble mamma for nesten ett år siden og jeg nøt barseltiden. Fødselen var selvfølgelig jævlig, og underlivet etter fødsel er en saga for seg selv.
Samtidig ble jeg utrolig godt ivaretatt av jordmødrene og barnepleiere på sykehuset. Jeg fikk veldig god veiledning ifht amming før jeg reiste hjem, og kunne vært lengre på sykehuset hvis jeg hadde ønsket/følt meg utrygg.
Nå har jeg heldigvis ikke hatt problemer med bryster og amming. Til tross for en komplisert fødsel så hadde jeg så mye plager under graviditeten at det var en enorm lettelse å få ut ungen 😅
Nå når «babyen» min snart er ett år savner jeg tiden da hun sovnet på meg.
Jeg tar innlegget ditt som en påminnelse om at vi alle er forskjellige 😊💓🌸
06/02/2019 — 13:55
mia says:
Jeg elsker at hun sover oppå meg. Det er jo ikke det som er det kjipe, vanskelige og vonde i det nye. Tvert imot, det er det som gjør det fint.
06/02/2019 — 14:56
Cathrine says:
Jeg må si meg enig i d❤️Og tenker noen ganger at noen trenger å høre d også.. For d er mer og mer fokus på hvor slitsomt og tøft d er også. Og misforstå meg rett, j synes d er flott at d er fokus på den siden av d å få baby også. Men j følte meg alltid ekstra heldig da folk sa nyt d og er bare takknemlig for den kommentaren❤️Som d ble sagt, vi er alle forskjellige❤️💙
08/02/2019 — 22:18
Merethe says:
Fy faen for en jobb du har gjort, du er helt rå! Og selvom jeg ikke kom på disse ordene helt av meg selv, så mener jeg det av hele min sjel. Det er virkelig helt rått hva vi får til, hva vi står i og hva vi tåler vi fødekvinner. Den første tiden som mamma kan innebære alle mulige følelser, alt fra euforisk glede til mørk depresjon, eller bunnløs bekymring til fullstendig likegyldighet. Eller hva med redsel, forelskelse, lykkerus, sinne, utmattelse osv osv. Men uansett hvordan du har det, husk å være stolt, så jævlig stolt av deg selv!
06/02/2019 — 15:02
Sunniva says:
Jeg må svare på dette! For jeg kan relatere meg veldig!
Jeg fikk klump i magen hver gang noen sa “er du ikke bare den lykkeligste?”, “TENK at det er jenten din”, “nyt, nyt, nyt. For det går så altfor fort”. Klumpen i magen vokste og vokste – det var ingen plass til å si: jeg vet ikke hva jeg gjør, jeg kjenner ikke igjen meg selv, jeg har vondt, jeg er trøtt, jeg skammer meg over at jeg ikke er fylt til randen av lykke. JA, (i frykt for at noen skal tenke ‘den moren elsker ikke ungen sin’): hun var fantastisk og den nydeligste skapningen jeg hadde sett, men det hadde vært godt å få kjenne på når jeg følte for å kjenne på det uten at noen dyttet på meg skyldfølelse for at jeg ikke kjente på det akkurat når jeg hadde urinveisinfeksjon, kink i ryggen og brystbetennelse.
Jeg turte ikke å tro på at det ble bedre, for noe bullshit, tenkte jeg. Men SHIT, det stemte. For hver gang du ser et nytt lys i tunnelen så blir det litt lysere. Og lysere. Og tiden for å nyte og elske unge og drikke kaffe og amme uten å være i et smertehelvete og trille rundt i stolthet og kunne dusje lengre enn ett minutt og kunne sitte sammen som en familie og kjenne at det begynner og føles normalt. Det kommer og for hver uke som går kommer det til å bli lettere. Som en tåle som letter litt og litt!
Nå er hun snart 3 år, og ja, man får ikke tilbake den første tiden. Jeg vil ikke ha den tilbake heller. For alt etterpå har vært bedre. Absolutt ALT man går gjennom i livet får man ikke tilbake, så jeg velger å nyte alt jeg har kunnet nyte når jeg følte meg ferdig med å bare overleve! Så: overlev så lenge du trenger, det BLIR bedre!
Varm hilsen!
06/02/2019 — 18:15
mia says:
Det er nettopp det – vi får ikke tilbake noen av dagene. De må få bli som de blir, uten at vi skal få dårlig samvittighet for det. Og for min egen del letter det mye nå altså (hadde neppe hatt overskudd til å skrive dette for fire uker siden), men jeg har tenkt mye på at det må snakkes mer om hvordan folk faktisk har det i barselbobla si.
06/02/2019 — 18:19
Ingvild Telle says:
Tror hele barselgruppen min applauderer nå, for vi var 7 nybakte mødre som satt i gresset i Tøyenparken og ergret oss over akkurat disse ordene. Vi skjønte godt hva vi skulle nyte, men hvordan skulle vi klare det oppi alt det usikre og voldsomme? Vi hadde dårlig samvittighet – helt unødvendig. Men jo, vi hadde vakre øyeblikk, som du selv også har med Esra. Leif sov aldri på meg, for det gadd han ikke, men vi danset til Amanda Bergmann de 3,5 minuttene en sang varer. Selv om jeg nå vet mer, og i retrospekt kan si at vi hadde det fint, så husker jeg veldig, veldig godt at jeg for hver eneste uke som gikk frem til han var 4 måneder ikke ville tilbake til uken som hadde vært. Og det var først når han var 6 måneder at jeg følte meg trygg. Så ja, egentlig kan jeg ennå bli litt oppgitt over inflasjonen det har gått i de to ordene “nyt det”, og derfor selv aldri sagt dem til nybakte medmødre. Takk for gode alternativer. Likte spesielt den der med brød og jus på døren. Si det med mat, sier nå jeg 🙂
06/02/2019 — 20:48
Allegra says:
Jeg og mannen sier bare “husk å nyyyyte” rimelig bittersøtt når ungen hyler 3.30 eller nekter å sove eller du skal fungere etter månedsvis uten sammenhengende søvn.
Jeg er like allergisk for den frasen om at man skal nyte, som når folk sier “tenk på premien du får” når man gruer seg for å føde. Jeg ante ikke hva jeg gikk i møte og var slettes ikke sikker på om det kom til å være en premie eller ett gedigent feilskjær uten returrett. Heldigvis kan jeg etter snart 10 mnd si at jeg nå er overbevist om at det var en premie..
Vi var – til tross for at vi var førstegangs foreldre ganske gode til å sette grenser. Ikke besøk uten medbragt. Maks en time, osv. Tror det var lurt. Vi hadde det veldig tøft i starten, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg allerede har glemt hvor tøft det var. Når det har gått litt tid og husker (nesten) bare det som var fint. Takk for at du er åpen! Hvis du har en needy baby som meg – så kan jeg tipse om at Lulla doll funker som er kule her! Skulle ønske den hadde kommet i hus før.
06/02/2019 — 22:40
mia says:
Det høres ut som en god taktikk! Vi har også satt mye grenser for besøk når de første ukene/månedene ble som de ble, det måtte vi bare for å ikke forgå. Jeg merker jo at jeg allerede har god avstand til det som var det vonde de første ukene, så jeg tror jo det er noe i at vi er lagd for å glemme det når alt kommer til alt (hvis ikke hadde vi jo slutta å produsere unger). Babyen min er igrunn en drøm – hun spiser godt, sover godt, klager lite, utfordringen her har rett og slett vært i min ende av ammingen. Og at baby ble syk og måtte legges inn akkurat når det føltes som det stabiliserte seg (hun blir frisk altså).
06/02/2019 — 22:52
Kristine says:
Du er rå.
Husk å ha fjernkontrollen i nærheten, og vann. Jeg hadde også en sove oppå deg baby, 2 timer med program om humlenene er ikke veldig spennende.
Har kollegaer som venter barn, veldig mye som er viktig å huske på her, som en glemmer litt selv, takk.
07/02/2019 — 08:26
Uenig says:
Ikke skryt til meg over hvor flink jeg er. Da bare føler jeg at du tror barnet bare er en byrde. Jeg vil mye heller sy du ber meg nyte, for da tar jeg meg tid til akkurat det. Akkurat nå nyter jeg at min på 10 uker er så glad i meg at hun sover kun intill puppen. Selv om jeg har forrang og ikke klarer å sove selv.
07/02/2019 — 09:19
Turid says:
Utrolig bra skrevet! En romantiserer ofte den første tiden, og det er så mange som har det utrolig tøft og må klare seg for mye alene. JA til å se barselkvinnene mer, og ta ansvar for å hjelpe hverandre mer den første tiden (slik som de gjorde mer av i gamle dager kanskje)…
07/02/2019 — 09:39
Tuva says:
De fleste som sier nyt det, er mødre og bestemødre som selv har hatt barn. Og hvis vi faktisk hadde tatt det til oss, nytt hvert øyeblikk, også de vanskelige, og forstått at vi ikke har gjort noe feil, at alt er helt normalt og vanlig og allikevel unikt og spesielt, ja for det er det de mener. De mener ikke at du skal føle deg dårlig. Det må vi ta ansvar for selv.
Samtidig kjenner jeg igjen alt du sier og gråt en skvett her, for jeg har følt at jeg ikke har nytt nok.
Sitter her med baby på snart 7mnd som har begynt å få tenner. Det er vondt å se han ha det vondt. Men samtidig så godt å være nære og romme smerten.
Klem
07/02/2019 — 11:07
Maren says:
Først og fremst gratulerer! 🙂 En venninne som fikk barn ett år før meg, sa til meg en gang at hun hadde følt det slik at når sønnen hennes var tre uker, så gikk det bedre enn helt i starten. Og når han var 6 uker, så gikk det bedre enn når han var tre uker. Og når han var 9 uker gikk det bedre enn når han var 6 uker, og når han var sånn ca 12-14 uker, DA kunne hun si at «nå går det bra!». Jeg kunne ikke vært mer enig, når jeg selv ble mor og hadde tre-fire måneder med ammetrøbbel, og kjente på alle mulige følelser. For meg i mitt tilfelle handlet det om å bli kjent med sønnen min, om å få ryddet opp i hormonene, om å føle seg trygg, og om å gå over på flaske. Men når alt dette var mer på plass, da senket skuldrene seg, og folk kunne fint si at jeg skulle nyte dagene, for da gjorde jeg det. 🙂
07/02/2019 — 13:10
mia says:
Ja, det skjer noe ettersom ukene går. Esra er ti uker nå, og nå tåler jeg bedre å høre «nyt det», for å si det sånn!
07/02/2019 — 13:18
Ann Marie says:
Så sant, utrolig bra skrevet <3
07/02/2019 — 13:35
Sara says:
“Gratulerer med vel gjennomført økt!” Dette sa ein kollega til meg etter fødselen, og det hugsar eg betre enn alle gratulasjonar , fordi det sa noko om hennar forståelse av jobben EG hadde gjort. Og det synest eg var så fint. Så no seier eg noko liknande til alle eg kjenner som blir mødre; bra jobba, mamma! Så bra jobba til deg med både fødsel og barseltid. Det er ikkje berre-berre. Spesielt når nemnte landsby ikkje ein gong er i samme by.
07/02/2019 — 14:29
Benedikte Kluge says:
Fy faen for en jobb du har gjort – og gjør! – du er rå. Det er helt sikkert beinhardere enn det meste, så heia deg videre. Jeg bøyer meg og ønsker deg likevel et sekund av ro og kos en gang innimellom.
Helt objektivt, basert på de bildene jeg har sett av Esra, scorer hun minst 218 av 10 på nydelighetsskalaen. Bra levert!
07/02/2019 — 15:48
Jasdeep says:
Skjønner akkurat hva du mener. Har en selv på ni uker og jeg gråt nesten hver gang alle venninnene mine som har barn som da nyt det. Følte meg så drit som ikke klarte å nyte det. Alt er så nytt og overveldende og jeg tenkte at er jeg den eneste som ikke ser nytelsen i dette? Vi har endelig fått noe som begynner å ligne på få rutiner i hverdagen ellers har det vært unntakstilstand her i hjemmet. Men fy faen som jeg elsker henne. Visste ikke at man kunne elske noe så høyt.
Gratulerer med baby! ❤️ Har fulgt deg på vegansnappen og dere er helt rå!
07/02/2019 — 16:13
Hilde says:
Jeg forstår ikke egentlig helt hva det vil si å nyte noe! Om det innebærer å ikke være bekymra, overraska, utslitt eller ha dårlig samvittighet, tror jeg ikke det egentlig var mulig for meg i ukene etter fødsel. Jeg nøt virkelig å vente på babyen min, men da han kom, ble livet mye mindre euforisk enn jeg kanskje hadde sett for meg.
Sønnen min ble født helt i begynnelsen av hetebølgen i fjor, og det jeg husker best, sånn i kroppen, er følelsen av å være ekkelt ødelagt i rygg og underliv, at det var så varmt at all nærhet var klam, og at jeg var konstant usikker på om han var for varm. Samtidig måtte jeg gi opp amminga, mannen min var stressa for eksamen og emosjonelt fraværende, og venner og familie var intenst påtrengende (uten å ta med mat).
Jeg kan ikke huske at noen ba meg om å nyte, men jeg vet det ikke hadde gått på kommando uansett. Jeg lærte meg å trekke pusten dypt og virkelig la det synke inn når jeg innimellom kjente på mykhet og kjærlighet ovenfor gutten. Den umiddelbare overveldende forelskelsen kom ikke, men jeg ga meg selv tid til å vokse til å bli moren hans. Jeg er stolt av relasjonen som vi har bygd så langt, men den har ikke så mye med nytelse å gjøre.
07/02/2019 — 19:35
Kristin says:
Oh yeah! Signerer denne! “Nyt det” var en setning jeg haaaatet intenst! For jeg fikk jo ikke til nettopp det. Så uendelig stort nederlag det var! Jeg gledet meg bare til datteren min ble større. “Tida går så fort!” sa folk. Det kjentes ut som tida stod stille!!! Den gikk jo så sakte!
Og nei, jeg savner ikke den tida. Og jeg jobber med å ikke ha dårlig samvittighet for det.
Jeg nyter nå. Jentungen er snart 2 år. Jeg skal aldri be andre mødre nyte. Det må de nesten finne ut selv.
07/02/2019 — 19:40
Gosia says:
Gratulerer med barnet Mia! Bra skrevet! Hilsen naboen fra Platous gate.
07/02/2019 — 20:08
Madeleine says:
Vil bare takke for at du tar opp dette. Har tenkt mye på det samme. Hvordan er det mulig å nyte noe som er så tøft og slitsomt?
Ja det er gode, nydelige øyeblikk, men jeg nyter ikke hvert sekund. Er utrolig lei av å hele tiden høre at jeg må nyte det. Ofte kommer det fra den eldre garde som er ferdig med småbarn for lengst, og har glemt hvor tøft det er.
Klem til deg ❤️
07/02/2019 — 22:19
Mamma says:
Fantastisk bra skrevet! De første månedene var rett og slett et slit! Men kanskje de første 3-4 ukene aller verst! Etter 2 dager på sykehuset på dobbeltrom og null søvn hadde jeg akkurat 2 uker å grue meg til mannen min dro tilbake på jobb. Det tok ca 3 dager før jeg fikk han til å dra hjem fra jobb. Da møtte jeg han i døra hylgråtende med ungen i hendene, Etter å ha følt litt på denne ‘dette klarer jeg ikke mer’ i 20 minutter fikk jeg så samlet litt krefter til en ny runde med amming med såre nipler og hemorider. Ammingen fikk jeg forøvrig aldri til! For en skam! Hun gråt for full hals og var tydelig ikke mett etter å ha tilbydd pupp 1, pupp 2, pupp 1 igjen, pupp 2 igjen osv osv osv. Så da var prosjektet i gang for å øke produksjonen slik som helsesøster anbefalte. Det å få til ammingen var Jo tross alt det viktigste i hele verden. Så når jeg ikke ammet så pumpet jeg. Eller gråt. Og mellom slagene så kom kjente og kjære på besøk for å se det lille vidunderet. ‘Åh! Nyt det!’
Det er lov å si at ting er tøft! Nyt det som er verdt å nyte. Som at de faktisk sover litt, når de smiler og er fornøyd, når du får dusjet og pleiet deg litt, når du får spist noe annet enn kjeks og når ting ikke er helt kaotisk! Og så blir alt bedre og bedre og først da kan man begynne å nyte!
07/02/2019 — 22:35
Åsne says:
Gratulerer til dokke! Så fint å lese! Ingen grunn til å romantisere dei første tre månadane med baby – det er steintøft. Tips frå meg (som eg skulle ønske eg hadde fått sjølv): slutt å amme om det gjer livet surt. Ingen skam i morsmelkerstatning <3 Tommel opp for eigne val!
07/02/2019 — 23:18
. says:
First world problems. Folk får barn i land det ikke en gang er mulig å få tak i vann. Har det virkelig blitt et problem at folk gratulerer med at et barn har kommet til verden? At folk ber du nyte tiden med ditt eget barn? Jeg forstår ikke problemet her. Klart det er tøft til tider, og det krever mye med barn, men de fleste velger graviditeten selv, og i tillegg finnes det mye værre ting enn som så.
07/02/2019 — 23:20
mia says:
Dette er jo klassisk whataboutism.
08/02/2019 — 06:23
Lena Lovise says:
Heisann! Eg fødte verdens nydeligste gutt (synes eg selvfølgelig) førr 7 uke sia og eg fikk “nyt tia, den går FORT!” Og jammen gjør den d! Graviditeta gikk FORT og tia etter har gått fortere, men eg tar meg tid t å nyte d lille mirakelet eg har båret te verden💙 Fikk heldigvis en rolig sønn og har hatt overskudd siden han va 1 uka gammel🙂 Gratulere så mye me Esra og kos deg MASSE!
07/02/2019 — 23:45
Belma Gafurovic says:
Man skulle sagt: hold ut, det blir lettere med tiden” og ikke “nyt det”. Selvsagt nyter vi gode øyeblikk når vi kan, men hos mange er det slit de første månedene, vel det første året! Det er alltid det kjipe som dominerer mens det foregår, men fordi kjærlighet vokser, dominerer ikke det slitsomme og vanskelige – kanskje fordi blir vant til det – og det er da lett å tenke i retrospektiv at vi burde ha nytet mer. Så, enig med deg i alt du skriver!
07/02/2019 — 23:57
Mai Grunden says:
Hei og gratulerer🌸
Jeg vil bare si at jeg – og sikkert 90% av alle førstegangsfødende kjenner seg igjen i din historie.
Det er virkelig en milepæl i livet å føde for første gang, oppleve ammetåke, æresfrykt og ikke minst en «ny sjef i huset».. Alt er som det skal være.
Tips; Ikke vær skuffet over deg selv hvis du ikke føler den umiddelbare, overstrømmende gleden.
Personlig kjente jeg på æresfrykt og det enorme ansvaret som fylte hele meg og gjorde meg til tider så stiv av skrekk at jeg trodde jeg skulle bli gal – og våget ikke å innrømme det for noen.
Så fortalte en bekjent jordmor at hun hadde opplevd det samme!
«Det handler om beskyttelseshormoner og er helt naturlig og nødvendig. Få en til!» avsluttet hun.
Det gjorde jeg, 2 til😊I dag er de 26, 28 og 32 år – og ute av redet. De gode gamle bekymringene dukker fremdeles opp hvis jeg vet at de skal ut på veiene i dårlig føre – eller ut og reise. 😅
Lykke til🌷
Hilsen Mai
08/02/2019 — 00:18
Linn says:
Kunne ikke vært mer enig!!
08/02/2019 — 08:30
Trine Rasch-Willumsen says:
Hele innlegget ditt er spot on! Her gjelder det å få hodet over vannet, så kommer gleden og nytelsen etterhvert. For meg ble starten med førstemann skremmende, hektisk og vond. Men det gikk seg til! Tror dog ikke jeg slappet ordentlig av før jeg fikk nummer 2. Da skjønte jeg hva alle snakket om. :p
Mitt beste råd er å ta dagene som de kommer, og slutte med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er bare en måte å dømme seg selv på.
Du er helt rå! Du står midt i den største forandringen i livet, og den kan være skummel, nervepirrende, utmattende og overveldende. Vi er mange som har vært der, og vi heier på deg!!
08/02/2019 — 10:14
Kine says:
sååååå enig ! Blir sykt irritert ! 🙈
08/02/2019 — 17:37
Eva says:
Fantastisk!
Helt enig i hva du sier der. Barseltiden er knall tøff, men det blir bedre. Skulle ønske flere snakket om slik da jeg fikk min første i 2010.
08/02/2019 — 21:25
Marie says:
Så utrolig bra skrevet, fullstendig enig! Det fjerde trimester burde snakkes mye mer om, hvor overveldende det er – på alle tenkelige, og utenkelige måter! Det burde være obligatorisk i oppfølgingen hos jordmor! Det å lære om fødsel er en ting, men der tar jo kroppen over styringen uansett. Ungen kommer ut, og det er veldig tidsbegrenset. Hodet kobles av. Tiden etterpå derimot, når man sitter igjen som en oppvridd oppvaskklut og tankene spinner – kroppen er av men hodet er så til de grader på… og der er definitivt ikke samme tidslinje… Hvordan har man blitt forberedt på dette?
Da jeg fikk barn for første gang følte jeg meg helt lurt!! Følte meg unormal som ikke klarte å «nyyyte tiden», eller som fulgte opp rådene om at «du må passe på å sove når babyen sover, vettu», som den åpenbare løsningen på alle mine problemer. Alle de mødrene som gav meg velmenende råd og kommentarer, men som for lengst hadde bearbeidet sine traumer etter fødsel og den første tiden hjemme – hjalp ikke meg stort.
Det er først når man får slike overveldende opplevelser i livet litt på avstand, at hjernen kan forstå hva den har vært igjennom. Når den nyfødte er på sitt aller mest krevende, og kroppen din er på sitt aller mest utslitte – hvordan kan man nyte noe som helst?
Har lenge tenkt på noe annet man kan si enn «nyt». Nå vet jeg hva mine venninner skal få høre i fremtiden: For en utrolig prestasjon! Du er helt RÅ!!
08/02/2019 — 21:55
Hanne says:
Grunnen til vi som har store barn sier nyt det, er fordi det blir verre 🤣😂🤣😄😄😄😁
Lykke til ❤️
11/02/2019 — 00:54
Ylva says:
Engasjementet i denne tråden tyder på at du har truffet en nerve.
Jeg er jordmor og har selv nylig født to barn. Kan ikke si at de første ukene handlet spesielt mye om å nyte.. Brystbetennelse, vonde sting, en infernalsk svette, ammetrøbbel, hormoner (tårene satt løst.) osv. osv.
Prøver å forberede førstegangsfødende så godt jeg kan, men lurer på om de kanskje oppfatter meg som en gledesdreper?
12/02/2019 — 18:08
mia says:
Det er et godt spørsmål, som jeg har diskutert med flere. Min jordmor var veldig opptatt av å finne utav om jeg tenkte mest på fødsel eller tiden etterpå (svaret var tiden etterpå), men samtidig er det jo helt umulig å se det for seg før man er der, som førstegangsfødende. Jeg tror det viktigste er å få vite AT det kan bli vanskelig og tungt, og hvis det gjør det, at det finnes råd og hjelp å få – både fra egen krets og ytre. Jeg skulle faktisk ønske jordmor også turte å si noe av det som står på denne lista mi, at det er helt greit å si nei til besøk, be folk komme med mat, den type ting. Det som går utenfor det rent fysiske også, rett og slett.
12/02/2019 — 19:46