miafrogner.no

Menu Close

Hva du kan si til en barselkvinne istedet for «nyt det»

Det er lenge siden jeg har brukt denne bloggen. Det er helt greit. Det var det som var meningen med den, at den skulle ligge her til når jeg trengte å få ut noe, positivt eller ei, når det bare er noe som må sies, uansett hvor mange eller få som hører på.

Siden sist jeg skrev har jeg blitt mamma. Jeg har blitt mamma til Esra, som om ganske nøyaktig halvannen time er ganske nøyaktig ti uker. Akkurat nå ligger hun og sover oppå meg, som hun har gjort så mange timer de siste ti ukene, og for tredje, eller er det fjerde, gang tør jeg se et lys i enden av tunnelen.

Det er nemlig ingen spøk å få barn. En ting er å få henne ut av kroppen, det er jo en historie og en opplevelse i seg selv som er vanskelig å sette ord på, men det er jo egentlig etter det det begynner. På ekte. Når man reiser hjem. Med et underliv som føles som det skal ramle ut, pupper som har blitt forvandla til to såre mursteiner fordi du må reise hjem akkurat idet melka faktisk kommer, en bylt på tre og en halv kilo du plutselig har et overveldende ansvar for, ingen søvn på ganske mange døgn… og et helt nytt liv du ikke vet noe som helst om.

Barsellivet er trøblete, har jeg lært. Og det er ikke det bare for meg. Jeg kunne snakket mye om det fjerde trimesteret, og det kan det hende jeg gjør, men det jeg har skjønt, er at de aller aller fleste sliter med noe, et eller annet, de første ukene og månedene. I tillegg til å venne seg til at livet slik du kjente det er snudd på hodet.

Og folk gratulerer. Det er klart de gjør det. Det er mye kjærlighet som kommer fra kriker og kroker når man føder barn, og jeg forstår jo det. Jeg foregår omsorgen og omtanken som ligger i det. Men jeg må også med hånda på hjertet si at for hvert menneske som sa “nyt det” – jo mer sint ble jeg i kroppen min. Jeg vet at andre får dårlig samvittighet av det, der man sitter med blødende pupper og hylende unge, men jeg blir sint. For det er faktisk ikke plass til å nyte. Ikke til å begynne med. Det er bare plass til å prøve å virke, og innimellom kommer det kanskje noen glimt av glede, godt blanda med fullstendig og komplett overveldelse.

Misforstå meg rett. Jeg nyter ungen som ligger og sover på meg. Men jeg skulle ønske folk istedet sa noe av dette:

  • Fy faen for en jobb du har gjort, du er rå
  • Gi meg nummeret til mannen din så jeg kan bombardere han med meldinger istedet
  • Hva er adressa di, og hva slags brød og juice liker du
  • Når passer det å komme innom med middag, jeg skal ikke ta av meg skoa
  • Skal jeg bysse babyen så du kan dusje
  • Hvilken amme-bh foretrekker du, jeg regner med at du ikke har nok
  • Hvilke ammeinnlegg foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok
  • Hva slags ulltrøyer foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok
  • Jeg har hengt purelan, q-tips og bleier på døra di
  • Drit i stå opp, bare bli i senga så lenge dere trenger, uansett om det er måneder
  • Vi kommer gjerne innom, så hyggelig at du orker det, ikke tenk på hvordan det ser ut, vi tar med kanelboller og kakao
  • Ungen din er objektivt sett sjukt nydelig
  • Jeg vet det ikke føles sånn nå, men hold ut – det blir bedre (bare lov å si hvis man har barn selv)

Sånn – da har dere en smørbrødliste klar til neste gang noen dere er glade i får en baby i hendene. Det krever nemlig sin landsby, og den har man ikke, som nybakt mamma, verken overskudd eller evne til å be om hjelp fra. Den må bare dukke opp av seg selv. Det betyr mer enn det går an å forestille seg.

Tillegg: Det viser seg at det er veldig mange flere enn meg som har gått og tenkt på akkurat dette. På oppfordringen, beskjeden, om å nyte. Kommentarfeltene er ett bevis, og et annet er bloggen småbarnsforeldre, som også skriver om dette denne uka (uavhengig av hverandre, for ordens skyld). Er det ikke godt at vi kan dele? Snakke om dette? Se at vi ikke er alene? Det får meg til å ønske at jeg hadde trykket publiser på dette innlegget mye tidligere enn jeg turte, og jeg skal fortsette tørre å dele både oppturer og nedturer fremover. Fordi det hjelper å være flere. Da lager vi vår egen landsby.