Jeg husker ikke helt når det skjedde, at jeg skjønte at det å gå er løsningen på alt her i verden. Kanskje det alltid har vært sånn, kanskje det var et eller annet som bare falt på plass en eller annen gang uten at jeg egentlig merket det, men så lenge jeg kan huske har jeg tydd til det å gå når jeg trenger å finne en løsning på noe, eller kanskje enda viktigere, når jeg trenger å sette hodet på pause fra å finne løsningen på noe.

Hodet mitt føles innimellom som et gammeldags vannverk. Det renner alltid vann gjennom, mengder vann i perioder, litt mindre i alle, men det stopper aldri opp, demningene har ikke dukket opp enda, og det kverner og kverner og kverner og kverner og det finnes ingen pauseknapp og det er til å bli svimmel av. Med mindre jeg går. En fot foran den andre. Den andre foten foran den første. På repeat. Til å begynne med er det litt hektisk, uorden, ikke noe takt, ikke noe rytme, men litt etter litt kommer det, beina går i fast takt, pusten følger med, pulsen følger med, og hodet kan roe ned når alt annet går i takt. Det utenfor blir lenger og lenger borte.

Jeg har trampet Oslo gatelangs med sånn kjærlighetssorg som gjør at det føles som at det ikke går an å trekke pusten ordentlig for å finne takta igjen, jeg har trampet Helgelandskysten på kryss og tvers for å finne løsningen på det jeg skrev, jeg har trampet kyststien i Stavern frem og tilbake så mange ganger at jeg kan gå den utenatt, i mørket, feil vei, baklengs, uten å miste takta. Og nå går vi i marka, søndagene i marka, få uka på avstand, byen på avstand, listene på avstand, boklansering på avstand, folk på avstand. En fot foran den andre. Den andre foran den første. Repeat.

De beste markaturene er de med bratte stier, steinete stier, flate stier, stubbestier, tett skog, lett skog, myr, vann, bekk, bro, litt regn, litt sol, Øystein har sekk på ryggen med kaffe, matpakke, sitteunderlag, to kaffekopper, vannflaske, vi går opp og opp og opp og opp og opp helt til vi kommer frem, takta er fortsatt i kroppen, sitter der, ser på vannet, puster helt ned i magen, takta er fortsatt i kroppen. Opp igjen, sekken på ryggen igjen, ned igjen, bratte stier, steinete stier igjen, tett skog, lett skog igjen, myr, vann, bekk, bro igjen. Hjem igjen, men med takta på plass, pusten følger med. En fot foran den andre. Repeat.

Pust ut. Pust inn.

Repeat.