Jeg er ikke udelt fan av alle Netlflix-produksjonene, men noen tar meg med storm. Stranger Things er selvfølgelig en av dem, det samme er Love, og nå er også Easy med på den lista.

Easy er ikke en serie i ordets rette forstand, du kan like gjerne sette deg ned og se alle åtte episodene på rams og sitte igjen med samme følelsen som etter Paris Je’taime eller New York, I Love You. Men byen er Chicago og det er egentlig en serie, en serie på åtte episoder som går rett inn i hverdagen til åtte par, nye, gamle, ferske, etablerte, oppstart, oppbrudd, baby, ekser, brødre, kjærlighet, sex, konflikter, det usagte, det sagte, vanskelige, det kompliserte, det enkle, det lattermilde og det hemmelige. I hver episode er det et nytt par som ikke har så mye annet til felles enn byen Chicago og kjærlighet for en annen person, og med nydelige grep og historiefortelling på høyeste nivå forteller Joe Swanberg om det vanskeligste og det enkleste av alt: Å være to.

Og på en eller annen måte kjenner jeg meg litt igjen i alle episodene, og det er det som gjør Easy så bra, for det angår meg, og det angår oss, det å ikke alltid få det til, det å få det til, det å kjenne på alle følelsene som er i registeret, å være lei, å finne igjen hverandre, å finne igjen seg selv, å tørre å være seg selv, på morgenen, på jobben, på kvelden, på natta, når den andre kommer hjem full, når man føler seg som den kjipe, eller når man selv er den som kommer hjem full den kvelden det ikke var meninga at man skulle gjøre akkurat det.

Easy er en novellehistorie i serieformat, og det funker så bra, og jeg vil at det skal være en egen serie om hvert eneste par i den, selv om jeg vet at det som gjør den så veldig bra er at det bare den ene episoden som finnes, for alt som er å fortelle, fortelles i den.

Om du vil lese mer om Easy foreslår jeg disse: The Daily Beasts Easy: How Jon Swanberg made Netflix’ sexiest show yet og Los Angeles Times Joe Swanberg goes to Netflix with all-star Easy.