Stadig oftere tenker jeg: Dette har jeg lyst til å skrive om. Og så tenker jeg: Men Bonanza er ikke stedet for det. Bonanza er stedet mitt for mat, for bærekraftige tiltak som i større eller mindre grad har noe med mat, handling og kjøkken å gjøre, for oppskrifter og for matbilder. Jeg elsker det stedet. Jeg startet det for to år siden fordi jeg hadde lyst til å formidle mat, og det har jeg ikke angret på et halvt sekund engang. Og nå som det blir bok, føles det helt rett.

Men det hender jeg har noe å si som ikke er om mat. Jeg er ikke bare mat. Om du hadde spurt meg for to år siden hadde jeg kanskje sagt at det jeg er minst av alt jeg holder på med, så er det mat. Nå er svaret på det noe helt annet, men for å være helt ærlig: Jeg verken vil eller kan bare være mat. Jeg leser. Jeg ser på TV. Jeg ser på film. Jeg jobber. Jeg tenker, jeg lurer, jeg kverulerer. Jeg har en familie. Jeg har en samboer. Jeg har venner. Jeg blir påvirket, berørt, opprørt, forbanna, myk om hjertet og mo i knærne. Og jeg er en skriver av natur. Jeg husker, og jeg vil skrive. Jeg opplever, og jeg vil skrive. Jeg ser, og jeg vil skrive.

Så det er det jeg har tenkt til å gjøre her. Skrive. Om det jeg husker, om det jeg opplever, om det jeg ser. Det blir nytt og uvant å skrive uten at det er et tema jeg skal holde meg til. Jeg aner ikke om noen vil lese. Men jeg vil skrive.

Så det er det jeg har tenkt til å gjøre. Skrive.