miafrogner.no

Menu Close

Den som først får et ja og deretter får et nei

I kjølvannet av Hemsedalsaken er det en rekke diskusjoner som går. Ja, jeg er enig i at det er noe som er galt med rettssikkerheten til overgrepsoffere når lagmannsretten sender signaler om at å dope og gjengvoldta en ti-tolv år yngre, fremmed jente ikke er straffbart. Ja, jeg er også redd for at det blir enda færre jenter som tør å anmelde overgrep. Ja, jeg er også hårreisende opprørt over at voldtekt og overgrep som anmeldes har en annen bevisføringstradisjon enn andre. For når vi tenker oss om: I hvilke andre straffbare handlinger som føres for retten kreves det samme bevisbyrde for å bevise at den tiltalte burde ha forstått at det han eller hun holder på, ikke er riktig?

Men, det jeg kommer tilbake til stadig oftere når jeg tenker på dette, er at det er flere bakenforliggende strukturer og underliggende holdninger i samfunnet vårt, mellom mennesker, mellom kjente og mellom ukjente, mellom yngre og eldre, venner og fiender, som vi må begynne med å se på. For om vi ikke går helt tilbake til startstreken og ser nøye på hvorfor det blir som det har blitt, tror jeg ikke vi kommer til å klare å gjøre noe med det. Og det da handler om, er vår automatiserte forståelse av, eller mangel på, hva et annet menneske vil. Hva et annet menneske ønsker. Hva et annet menneske responderer på på hvilken måte. Når vi skal stoppe. Når vi skal spørre. Når vi skal la være. Og ikke minst: Hvorfor ulike mennesker reagerer på ulik måte på samme type tilnærming.

For å ta det siste først: Jeg grøsser innenfra og ut når jeg leser eller hører om mennesker som mener at offer for overgrep eller voldtekt burde visst bedre. Jeg rister hissig på hodet når jeg leser eller hører om mennesker som sier at vi må lære jenter å ikke gå ut alene. Jeg blir ordentlig oppgitt når jeg leser eller hører om mennesker som sier hun hadde på seg innbydende klær, klart hun ville. Jeg biter tenna hardt sammen når jeg hører eller leser om mennesker som mener at hun burde ikke takket ja til den drinken, eller hun burde ikke tatt imot den pilla da. 

For det er feil. Det er så feil.

Og dette gjelder alle slags situasjoner, ikke bare de som ender med overgrep eller voldtekt, men den gangen du du blir med noen hjem, tar med deg noen hjem, uansett om det er første gangen, femte gangen, hundrede gangen, spontant eller planlagt.

Hun skal ikke måtte vite bedre i forkant.
Hun skal ha rett til å ombestemme seg.
Hun skal ikke trenge være redd for å gå ut alene.
Og han skal respektere at hun gjør det.
Hun skal få lov til å gå i akkurat det hun vil.
Og han skal respektere henne likefullt.
Hun skal få takke ja til akkurat hva hun vil.
Det gir ikke et automatisk innpass for noen.

Ofte tror jeg disse innsigelsene er velment. Forbehold jenter skal måtte ta for å ikke havne i situasjoner som ender med overgrep, som om vi gjøre må det vi kan for å unngå å bli overfalt, og hvis vi ikke lever etter alle disse forbeholdene, kan vi ha det så godt når vi havner i utrolig skremmende, potensielt livsødeleggende, situasjoner.

Det er jo omvendt.

Det er ikke jenter som skal måtte trenge å ta forbehold mot menn. En ting er at dette er utrolig generaliserende ovenfor menn, all den tid verden heldigvis er full av fantastiske, flotte menn som aldri ville forgrepet seg på noen. Men kjernen i det er at vi ikke kan ha et samfunn hvor de sosialt aksepterte normene innebærer at det ene kjønnet skal måtte ta forbehold for å vokte seg for det andre. Det er ikke likestilling. Det er ikke respektfullt. Det er ikke rettferdig. Det er ikke rett.


Så, min oppfordring: Ta diskusjonen når slike argumentasjoner dukker opp. Si nei, det er ikke slik at jeg skal måtte tilpasse meg med en rekke forbehold for å være sikret om jeg skulle havne i en overgrepssituasjon. Si jo, det er slik at både kvinner og menn skal kunne takke ja til hva som helst, og deretter si nei allikevel. Si dette:

Det skal være sånn, for både kvinner og menn, at jeg skal kunne være så full, rusa og naken jeg bare orker, jeg skal ha rett til å stå foran deg og si ja,verbalt eller ei, for deretter å ombestemme meg og si nei, verbalt eller ei, og det skal respekteres at jeg ombestemmer meg, fordi den ene skal aldri ha en makt over den andre. Og den som først får et ja og deretter får et nei skal ikke tenke fy faen, jeg blir snytt for et ligg eller fy faen, jeg blir lurt, eller enda verre fy faen, later hun som hun ikke vil nå.  

Det skal være sånn at den som først får et ja, verbalt eller ei, og deretter får et nei, verbalt eller ei, skal tenke fy faen, så fint det er at vi har det sånn at det er lov å ombestemme seg og samtidig føle seg helt trygg. Og den som først sier ja og deretter sier nei skal tenke fy faen, så fint det er at vi har det sånn at det er lov å ombestemme seg og samtidig føle seg helt trygg. 

Vi er ikke der. Det vil si, mange er der. Men vi, som samfunn, er ikke der. La oss starte. La oss gjøre noe med det. La oss begynne å snakke om det. Skriv om det. Del det. Tenk det! Si det!


Neste post kommer til å handle om at “nei” rommer veldig mye, og at det er mange måter å si nei på – også uten å eksplisitt bruke ordet “nei”, og vi må som medmennesker må både forstå og lære oss å lese hverandre, slik at vi er i stand til å tolke både “ja” og “nei”.