miafrogner.no

Dette er den siste uka i august, den siste uka for sommeren, den siste uka hvor det gikk an å gå ut uten å lure på om det måtte bli jakke eller ikke jakke, paraply eller ikke paraply. Nå er det bare å ta med jakke, ta med paraply, og det er vel helt greit det også, er det ikke det?

Jeg elsker høstlufta i Oslomarka, den er så frisk og krisp og kald og sprø og deilig å puste i, puste langt ned i magen. Jeg vet er en klisje å si at det er en luksus å bo så nært marka i Oslo, men dere – det er en luksus å bo så nært marka i Oslo! Dette er en oppfordring til å ta minst én tur ut i september. Vårt mål er en tur ut i uka, om ikke to. For å planlegge bruker vi nettsiden og appen ut.no. Kart, bilder, beskrivelser, hytter. Helt topp.

Denne uka som gikk så vi faktisk en film, det skjer ikke så veldig ofte, og vi så Spotlight, filmen om Boston Globe-journalistene som avdekket den massive overgrepssaken i den katolske kirken tidlig på 2000-tallet. Vi likte den. Kan anbefales.

Les resten

La meg bare si: herregud for en kokobananas uke. Det er lenge siden jeg har hatt så mye å gjøre som den uka som gikk, og jeg, vel, jeg pleier å ha ganske mye å gjøre. Heldigvis har absolutt alt vært veldig spennende og lystbetont, takk og lov. Til tross for det – jeg har rukket å henge meg opp i både det ene og det andre den siste uka også, jeg.

Nok en gang blir jeg helt satt ut av hvor trangsynte og beint frem redde mennesker kan være for andre mennesker som er annerledes enn dem selv. Hvor kommer den frykten fra? Tidligere denne uka ble den tyrkiske LGBTQ-aktivisten Hande Kader voldtatt og brent til døde. Voldtatt. Og brent til døde. Hva slags fremmedhat er det som rår når mennesker synes at en slik handling kan legitimeres på noen som helst måte?

Som jeg såvidt skrev om forrige uke også, er OL i Rio proppfullt av kvinnediskrimerende kommentarer, også i media. Kvinner er gode til tross for at de kvinner, kvinner er gode fordi det står menn bak dem, kvinner vil egentlig være modell istedet, selvom de har dedikert livet sitt til idretten. Denne videosnutten fra Vox samler opp en god bunke av de mindre gjennomtenkte utsagnene gjennom de olympiske lekene.

Les resten

Denne siste uka har virkelig gått i ett. På mandag kjørte vi nedover fra Sunnmøre etter å ha vært i bryllup, jeg har jobbet, jeg har vært alle dagene på øya, jeg har vært to kvelder på Øyanatt, og jeg har fullstendig kollapset på sofaen denne søndagen. Nå har klokka rukket å bli 22:12 og jeg tenkte jeg skulle forsøke å oppsummere uka som har gått – for det kjenner jeg at jeg liker å gjøre!

Når det gjelder Øyafestivalen tror jeg at jeg kom frem til at det var min nummer 10 i rekka, i løpet av 12 år i Oslo er det to festivaler jeg ikke har vært på, og de to gangene var det helt uutholdelig. Jeg elsker Øya, og jeg pønsker på både ett og to innlegg om festivallivet.

Der ute i verden er det for tiden sommer-OL, og det skjer jo virkelig både det ene og det andre. I svømmebassengene til stuperne blir vannet tydeligvis grønt fordi de ikke klarer å holde det rent, og i forlengelsen av basseng – noe av det som gjør meg mest oppgitt når det gjelder OL er alle landene som bruker milliarder av kroner på å bygge idrettsanlegg, som de ikke klarer å drive videre i bruk senere. Her hjemme har vi vel vært ganske flinke både etter Oslo-OL og Lillehammer-OL, men disse bildene av forlatte idrettsanlegg makes me think, altså. Burde kanskje IOC og arrangørlandene tenkt litt annerledes – og ikke minst lenger?

Les resten

Akk, ja. Tilbake på jobb, tilbake i hverdagen, tilbake i livet, tilbake til virkeligheten. Tilbake til verden. Det var det jeg tenkte tidligere i uka da jeg begynte å skrive på dette lille oppsummeringsinnlegget jeg har lagt meg til å skrive, og så smalt det så innmari i internetten da jeg publiserte innlegget mitt Dette gjør meg forbanna. Det har vært en hurramegrundt-uke. Innlegget var på trykk i Klassekampen, og Aust-Agder Blad siterer meg (ganske mye) på lederplass. Jeg kommer til å fortsette å skrive om tematikken til jeg blir gammal, jeg lover. Hei og velkommen til alle nye følgere – la oss snakke om litt andre ting i dag.

16 år gamle Kaja Elise Meløy Yngsdal Hilleren skriver en kronikk i Dagbladet. Bare det i seg selv synes jeg er utrolig imponerende, men enda mer imponert er jeg over at hun så reflektert kritiserer Sylvi Listhaugs innvandringspolitikk. Denne sekstenåringen klarer det mange voksne mennesker ikke evner, nemlig å innse dette: “Hvis vi vil lykkes med integrering, kan vi ikke møte våre medmennesker med fremmedfrykt. For det er nettopp det de er, de er våre medmennesker.” Og hva skjer? Jo, frekke, redde, egoistiske voksne mennesker finner det for godt å OPPSØKE Kaja Elise, lete frem nummeret hennes, for å stille henne spørsmål av typen “Du er 16 år og drar ned til Hellas for å møte immigrantene med sex og miniskjørt?”.  Hvor skal man egentlig begynne å si noe om sånne folk? De kan hvertfall ikke ignoreres lenger. Og Kaja Elise, som vel må være en av de tøffeste sekstenåringene jeg veit om, svarer: – Jeg tenker at det er viktig å ikke la seg skremme til å tie. Det er viktig å stå for meningene sine, og jeg brenner veldig for flyktninger, så da skal jeg ikke la meg skremme av folk som ikke er enige i meningene mine. Amen.

Les resten

Oi, uke 30, dere. Da er vi vel godt over halvveis i detta året som heter 2016, og snart er det høsten, høsten som kommer fortere enn vi noensinne klarer å huske, går over i vinter enda fortere. Mitt mål for høsten er å lete etter de perfekte høstddagene, med krisp luft, lys himmel og skjerf rundt halsen. Men først: Hva skjedde i uke 30?

Hillary Clinton er offisielt den første kvinnen som noensinne har blitt valgt til presidentkandidat i et av de store partiene. På en side er jeg utrolig glad for at verden går fremover, og på den annen side har jeg lyst til å si velkommen etter, amerika. About time.

Michelle Obama, min favoritt first lady, holdt tale på demokratenes landsmøte hvor Hillary ble valgt. Om du skal bruke 14 minutter på noe, og ikke har sett talen hennes enda – finn deg en kopp kaffe og se den. For et menneske, for en taler. Jeg fikk gåsehud opptil flere ganger, når hun snakker om deres utfordringer som foreldre og offentlige personer. Dessuten en elegant kritikk av Trump uten å engang trenge å nevne navnet hans.

Les resten