I kjølvannet av Hemsedalsaken er det en rekke diskusjoner som går. Ja, jeg er enig i at det er noe som er galt med rettssikkerheten til overgrepsoffere når lagmannsretten sender signaler om at å dope og gjengvoldta en ti-tolv år yngre, fremmed jente ikke er straffbart. Ja, jeg er også redd for at det blir enda færre jenter som tør å anmelde overgrep. Ja, jeg er også hårreisende opprørt over at voldtekt og overgrep som anmeldes har en annen bevisføringstradisjon enn andre. For når vi tenker oss om: I hvilke andre straffbare handlinger som føres for retten kreves det samme bevisbyrde for å bevise at den tiltalte burde ha forstått at det han eller hun holder på, ikke er riktig?
Men, det jeg kommer tilbake til stadig oftere når jeg tenker på dette, er at det er flere bakenforliggende strukturer og underliggende holdninger i samfunnet vårt, mellom mennesker, mellom kjente og mellom ukjente, mellom yngre og eldre, venner og fiender, som vi må begynne med å se på. For om vi ikke går helt tilbake til startstreken og ser nøye på hvorfor det blir som det har blitt, tror jeg ikke vi kommer til å klare å gjøre noe med det. Og det da handler om, er vår automatiserte forståelse av, eller mangel på, hva et annet menneske vil. Hva et annet menneske ønsker. Hva et annet menneske responderer på på hvilken måte. Når vi skal stoppe. Når vi skal spørre. Når vi skal la være. Og ikke minst: Hvorfor ulike mennesker reagerer på ulik måte på samme type tilnærming.
