miafrogner.no

Menu Close

Category: Opplever (page 1 of 2)

Ferie før ferien

Akkurat nå, lørdag klokka seksten tjuefem, sitter jeg i en sofa i en hotellsuite på Norefjell Ski & Spa. Jeg er så mjuk i huden som jeg neppe har vært siden jeg var en baby etter å ha blitt skrubbet og massert, jeg er så zen i sjela som jeg ikke kan huske sist etter å ha sitti i et boblebad og sett utover fjelltoppene, og jeg er så trøtt som jeg ikke har vært på aldri så lenge, bare fordi jeg har tid og ro til å sitte stille og la kroppen bare være det den egentlig er: Trøtt.

Les resten

Vi flytter

Skal vi ikke kanskje flytte til Nesodden, har Øystein sagt ved en liten bunke tilfeller.

Nei, har jeg svart. Nei, det skal vi ikke.

Og vi har vært på visning etter visning, leilighet etter leilighet, med vår skikkelig lange must have-list, for om vi først skal selge den leiligheten vi bor i, som vi strengt tatt er skikkelig glad i, har skikkelig god plass i, bor ekstremt sentralt i, har gjort masse for å få det akkurat sånn som vi vil ha det, så er det ikke for å flytte til en ganske lik leilighet. Vi elsker å bo midt i byen, men vi trenger det grønne, å sitte ute, å gå barbeint, å se sjøen, vi trenger å se sjøen, og selvom absolutt alt er i gangavstand fra Grønland, inkludert sjøen, ser vi ikke sjøen fra kjøkkenvinduet.

Les resten

Vi blir her i dag, vi

Det sa jeg til Øystein i går morges. Med vi mente jeg naturligvis han og meg selv, og med her mente jeg senga. Det tror jeg vi aldri har gjort før. Bare blitt i senga en hel dag. Men det sa jeg, og det gjorde vi.

Det skal sies at Øystein ikke var helt i form, og jeg var ikke helt i toppform selv, men vanligvis er vi litt for flinke til å overse akkurat det, når kroppen sier hallo, kanskje vi kan ta det litt med ro i dag vær så snill, jeg trenger ei lita pustepause, jeg vil være her. Da pleier vi å si neida, jajamensann, vi skal jo alle disse morsomme tingene, hit og dit, handle her, hilse på dem, spise der, sykle, gå, hallaien, det er jo lørdag i Oslo! Og kroppen har ikke så mye annet valg enn å si javel, okei, jeg kommer, jeg kommer.

Les resten

Norsk mat = kjøtt, fisk, vilt. Hvertfall hvis du spør matstreif.

I dag er det søndag. Som alle andre søndager vi er i hjemme i Oslo, prøver vi å ha en Oslo-søndag. Det betyr at vi setter oss på syklene, og sykler byen rundt på jakt etter det som skjer i byen vår i helgene. I dag startet vi dagen sakte, med frokost hjemme i sofaen, før vi syklet opp til Botaniske hvor det var Bondens Marked. Etter en espresso tonic (yum) på Stockfleths på Munchmuseet, syklet vi til Rådhusplassen hvor årets Matstreif foregikk. Om du ikke kjenner til Matstreif, er det landets største matfestival, med Innovasjon Norge i ryggen. Big bucks og Norge i fremad mars der, altså.

Etter å ha parkert syklene våre og beveget føttene innenfor området, inngikk vi, litt på spøk, en deal om et mission: Vi skulle se hvor mange steder vi kunne spise noe vegansk mat. Enten kjøpt og betalt, eller som smaksprøver. Alle festivaler blir morsommere med et mission. Litt på vims og på spøk foreslo Øystein fem. Fem, det burde være overkommelig på en festival med over 200 utstillere?

Les resten

En fot foran den andre. Repeat.

Jeg husker ikke helt når det skjedde, at jeg skjønte at det å gå er løsningen på alt her i verden. Kanskje det alltid har vært sånn, kanskje det var et eller annet som bare falt på plass en eller annen gang uten at jeg egentlig merket det, men så lenge jeg kan huske har jeg tydd til det å gå når jeg trenger å finne en løsning på noe, eller kanskje enda viktigere, når jeg trenger å sette hodet på pause fra å finne løsningen på noe.

Hodet mitt føles innimellom som et gammeldags vannverk. Det renner alltid vann gjennom, mengder vann i perioder, litt mindre i alle, men det stopper aldri opp, demningene har ikke dukket opp enda, og det kverner og kverner og kverner og kverner og det finnes ingen pauseknapp og det er til å bli svimmel av. Med mindre jeg går. En fot foran den andre. Den andre foten foran den første. På repeat. Til å begynne med er det litt hektisk, uorden, ikke noe takt, ikke noe rytme, men litt etter litt kommer det, beina går i fast takt, pusten følger med, pulsen følger med, og hodet kan roe ned når alt annet går i takt. Det utenfor blir lenger og lenger borte.

Les resten