Før sommeren, jeg tror det var en torsdag eller fredag, snakket jeg med Erlend på telefon. Jeg jobber sammen med Erlend, og fordi han er verdens beste kollega hjalp han meg med en jobbgreie selv om han var hjemme i pappaperm med sin yngste datter. Han skulle parkere og legge på:
– Jeg er på vei inn til Ahus med Klara i baksetet, hun har en infeksjon de ikke helt finner ut av. Kan vi snakkes senere i dag?
Jeg vet ikke om det var jeg som et unormalt barn eller om det er sånn for alle, men de aller fleste av barndomsminnene mine er knyttet til mat.
Det å dra en kjøkkenstol bort til kjøkkenbenken og få litt hjelp av mormor til å komme meg opp på den, sånn at jeg kunne stå ved siden av henne og lage boller, med litt hjelp til å dra opp genserermene, og de evige forsøkene på å få bollene til å være like fine og runde som mormor sine. Det å få være med på butikken og plukke ut hva vi skulle ha til middag, den gangen det fortsatt var ferskvaredisker overalt som veide og målte opp og kjente både meg, mamma og mormor, og husket hva vi hadde kjøpt da vi var der for noen dager siden. Og å få lov til å hente en skolebolle, legge den forsiktig i en pose, og smugspise på den på veien hjem.
Jeg husker overraskende godt hvordan jeg insisterte på å få lov til å få kruspersille til lørdagsgodteri, og mammas blikk da hun skjønte hvorfor det ikke aldri vokste opp noen kruspersille i grønnsakshagen. Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser, i tospann på kjøkkenet, hver eneste jul, mormor kjevlet og mamma stekte, og jeg fikk lov til å løfte opp håndkleet når mamma skulle legge fra seg de ferdigstekte lefsene, brettet i fire på den riktige måten. Det å få plukke friske gulrøtter og sukkererter fra grønnsakshagen på gården til bestemor og bestefar, store bringebær i bestefars enda større hender, hundre år gamle epletrær og plommetrærne bak bryggerhuset. Jeg husker det som om jeg alltid gikk barbeint, selv om jeg sikkert nok hadde på meg sko også.
Oslo, 2006. Foto: Mia
Noen dager blir dager jeg husker for alltid fordi det skjer noe som ikke egentlig angår meg, noe som skjer i noen andre sitt liv, noe som river noen andre sitt liv i fillebiter mens jeg får lov til å fortsette mitt eget i morgen på akkurat samme måte som jeg gjorde i dag.
En dag i en januar for noen år siden var det Marita sitt liv som ble revet i fillebiter, og jeg kjente ikke Marita, men jeg husker nøyaktig hvordan jeg lå opp ned og feil vei i senga på soverommet vårt i den lille leiligheten vi bodde i på Torshov, Øystein og jeg, da jeg leste tweeten til Marita om at kjæresten hennes hadde falt død om i skisporet foran henne, og fra å være der og være kjæresten til Marita som gikk foran henne på skitur gikk det et lite minutt og så var han ikke der lenger. Ikke lenger på skitur, ikke lenger levende, ikke lenger den levende kjæresten til Marita.
Shirley Chisholm gir sin tale "Equal rights for women", 1969
I en verden hvor det er omtrent like mange kvinner som menn, har det gjennom altfor mange år vært mennene vi har snakket mest om. Og at de har snakket mest. Dere vet like godt som meg at dette er på vei til å forandre seg, og det er mange sterke kvinnestemmer i vårt samfunn, offentlige ordskifte, politikk og litteraturen. Enda er det plass – og behov for – mange fler, men jeg synes også det er viktig å huske på de som kom før oss. De som banet vei. De som har vært med for å sørge for at vi kan gjøre det vi kan. At likestillingen nærmer seg, hvertfall i enkelte deler av verden. Dette er derfor noen bra damer fra gamle dager som kanskje ikke alle har hørt om – men som alle burde vite om.
© 2019 miafrogner.no. All rights reserved.
Theme by Anders Norén.