miafrogner.no

Før sommeren, jeg tror det var en torsdag eller fredag, snakket jeg med Erlend på telefon. Jeg jobber sammen med Erlend, og fordi han er verdens beste kollega hjalp han meg med en jobbgreie selv om han var hjemme i pappaperm med sin yngste datter. Han skulle parkere og legge på:

– Jeg er på vei inn til Ahus med Klara i baksetet, hun har en infeksjon de ikke helt finner ut av. Kan vi snakkes senere i dag?

Det er noen dager, timer, eller faktisk sekunder, som brenner seg fast i hukommelsen på en helt annen måte. Enten fordi det skjer noe bra, de sekundene som gjør deg varm og kriblete i kroppen, eller fordi det skjer noe som gjør så vondt, så vondt at du skvetter, kjenner at det finnes is inni magen akkurat da, og den ekle, umiddelbare og veldig harde, fysiske følelsen av å vite at nå. Nå skjer det noe som ikke er bra. Noen timer senere sendte jeg melding:

– Hvordan går det med Klara?
– Vi venter på prøvesvar for å få det endelig bekreftet, men etter all sannsynlighet har hun leukemi

Fy faen. Hva svarer man på en sånn melding? Jeg evnet ikke svare noe annet enn “Å herregud, Erlend”. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, med skjelvende hender og en helt forferdelig uro i kroppen. Og å tenke på, hvordan dette måtte være for Erlend, kona og den eldste datteren på tre. Jeg har ikke forestillingsevne, jeg har ikke referanser, jeg har ikke noe å knagge det på, jeg har sjeldent følt meg mer maktesløs. Oppfordringen kom noen dager senere:

– De av dere som sitter og kjenner at dere skulle ønske dere kunne gjøre noe: Det er én ting Klara trenger mye av fremover som ikke kan kjøpes i butikken – nemlig blod.

Ja. Ja, det kan jeg gjøre. Jeg vet ikke hvordan det er å få livet, hverdagen og alt du trodde du bekymret deg om snudd opp ned, kastet rundt, frem og tilbake hver dag, lete etter lyspunkter, vente på prøvesvar, vente på å bli infeksjonsfri, jeg aner ikke hvordan det er å måtte planlegge dagene etter hvem som skal være på sykehuset og hvem som skal være hjemme, jeg aner ikke hvordan det føles å ikke vite. Men jeg kan gi blod. Og det kan du også.

Make Klara Great Again er en blodgiverkampanje som vi som jobber sammen med Erlend har laget i samarbeid med Røde Kors og Barnekreftforeningen. Vi visste ikke at det trengs så mye blod i kreftbehandling, at 42% av alt blod som gis brukes til det, og vi visste heller ikke at det mangler 25.000 blodgivere i Norge. Tenk på det. Dette er ikke noe som kan kjøpes eller lages, det må vi gi, og vi må gi det for at Klara, og andre Klaraer der ute, skal komme seg gjennom kreftbehandlingen sin.

Så, vær så snill: Meld deg som blodgiver. Om du ikke kan gi blod, oppfordrer vi deg til å støtte Barnekreftforeningen enten gjennom en donasjon, eller gjennom å kjøpe en caps. Les mer om Make Klara Great Again og bli med på denne dugnaden. Det er det minste vi kan gjøre.

Jeg vet ikke om det var jeg som et unormalt barn eller om det er sånn for alle, men de aller fleste av barndomsminnene mine er knyttet til mat.

Det å dra en kjøkkenstol bort til kjøkkenbenken og få litt hjelp av mormor til å komme meg opp på den, sånn at jeg kunne stå ved siden av henne og lage boller, med litt hjelp til å dra opp genserermene, og de evige forsøkene på å få bollene til å være like fine og runde som mormor sine. Det å få være med på butikken og plukke ut hva vi skulle ha til middag, den gangen det fortsatt var ferskvaredisker overalt som veide og målte opp og kjente både meg, mamma og mormor, og husket hva vi hadde kjøpt da vi var der for noen dager siden. Og å få lov til å hente en skolebolle, legge den forsiktig i en pose, og smugspise på den på veien hjem.

Jeg husker overraskende godt hvordan jeg insisterte på å få lov til å få kruspersille til lørdagsgodteri, og mammas blikk da hun skjønte hvorfor det ikke aldri vokste opp noen kruspersille i grønnsakshagen. Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser, i tospann på kjøkkenet, hver eneste jul, mormor kjevlet og mamma stekte, og jeg fikk lov til å løfte opp håndkleet når mamma skulle legge fra seg de ferdigstekte lefsene, brettet i fire på den riktige måten. Det å få plukke friske gulrøtter og sukkererter fra grønnsakshagen på gården til bestemor og bestefar, store bringebær i bestefars enda større hender, hundre år gamle epletrær og plommetrærne bak bryggerhuset. Jeg husker det som om jeg alltid gikk barbeint, selv om jeg sikkert nok hadde på meg sko også.

Les resten

I en verden hvor det er omtrent like mange kvinner som menn, har det gjennom altfor mange år vært mennene vi har snakket mest om. Og at de har snakket mest. Dere vet like godt som meg at dette er på vei til å forandre seg, og det er mange sterke kvinnestemmer i vårt samfunn, offentlige ordskifte, politikk og litteraturen. Enda er det plass – og behov for – mange fler, men jeg synes også det er viktig å huske på de som kom før oss. De som banet vei. De som har vært med for å sørge for at vi kan gjøre det vi kan. At likestillingen nærmer seg, hvertfall i enkelte deler av verden. Dette er derfor noen bra damer fra gamle dager som kanskje ikke alle har hørt om – men som alle burde vite om.

Les resten