miafrogner.no

Menu Close

Category: Husker

Men hvor ble høsten av

Bare vent, når du blir eldre kommer tiden bare til å gå fortere og fortere, sa mamma da jeg var liten og synes tiden gikk fryktelig sakte, og jeg tenkte at det er bare noe som voksne folk sier, for det er ingen måte å bevise det på annet enn å vente og se, og det har jo ikke den utålmodige barnesjelen tid til, så det hele blir lagt til side som voksenprat. Men nå sier jeg det selv, tiden går faktisk fortere og fortere, og jeg prøver å komme den i forskudd ved å tenke på alt som har skjedd i høst før det blir nyttår, for da går sikkert de siste dagene så fort at det hvertfall blir helt umulig å se bakover.

Les resten

22. juli

Det er 22. juli igjen. Hvert år kommer datoen tilbake, like forutsigbart som alltid, like plutselig som alltid, like vondt som alltid. Jeg mistet ingen, men kjente mange, var i samme miljø som tenåring, satt bakpå scooteren til Eskil når vi gikk på videregående. Jeg var på hytta da, jeg er på hytta nå, og den 22. julien som gjorde at alle 22. julier kommer til å bety noe helt spesielt, er festet til hukommelsen med lyd, lukt, følelser, temperatur, frykt, avmakt, uendelig tristhet og stor, stor fortvilelse.

NRK, og alle andre medier forsåvidt, har fokus på 22. juli også i år. Fem år senere. Jeg ble sittende og lese gjennom saken hvor de har gått gjennom alt som ble tvitret. Jeg så plutselig en av mine egne tweets fra morgenen etter. “Vi løper. Vi bare løper. Vi gjemmer oss, vi ser ei jente som ligger”, ungdom fra #Utøya snakker i nåtid. Dette skjer fortsatt”. Jeg husker ikke å ha skrevet den, men jeg ser at det er meg, og jeg husker så uendelig godt hvordan jeg, allerede tidlig under det som skjedde på Utøya, fikk det med meg gjennom twitter, og sto på stuegulvet her på hytta med telefonen i hånden og ropte, skrek, mens tårene trilla, det er noen som skyter ungdommene på utøya, dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette kan ikke skje. 

Les resten