miafrogner.no

Menu Close

Author: mia (page 1 of 8)

Make Klara Great Again

Før sommeren, jeg tror det var en torsdag eller fredag, snakket jeg med Erlend på telefon. Jeg jobber sammen med Erlend, og fordi han er verdens beste kollega hjalp han meg med en jobbgreie selv om han var hjemme i pappaperm med sin yngste datter. Han skulle parkere og legge på:

– Jeg er på vei inn til Ahus med Klara i baksetet, hun har en infeksjon de ikke helt finner ut av. Kan vi snakkes senere i dag?

Det er noen dager, timer, eller faktisk sekunder, som brenner seg fast i hukommelsen på en helt annen måte. Enten fordi det skjer noe bra, de sekundene som gjør deg varm og kriblete i kroppen, eller fordi det skjer noe som gjør så vondt, så vondt at du skvetter, kjenner at det finnes is inni magen akkurat da, og den ekle, umiddelbare og veldig harde, fysiske følelsen av å vite at nå. Nå skjer det noe som ikke er bra. Noen timer senere sendte jeg melding:

– Hvordan går det med Klara?
– Vi venter på prøvesvar for å få det endelig bekreftet, men etter all sannsynlighet har hun leukemi

Fy faen. Hva svarer man på en sånn melding? Jeg evnet ikke svare noe annet enn “Å herregud, Erlend”. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, med skjelvende hender og en helt forferdelig uro i kroppen. Og å tenke på, hvordan dette måtte være for Erlend, kona og den eldste datteren på tre. Jeg har ikke forestillingsevne, jeg har ikke referanser, jeg har ikke noe å knagge det på, jeg har sjeldent følt meg mer maktesløs. Oppfordringen kom noen dager senere:

– De av dere som sitter og kjenner at dere skulle ønske dere kunne gjøre noe: Det er én ting Klara trenger mye av fremover som ikke kan kjøpes i butikken – nemlig blod.

Ja. Ja, det kan jeg gjøre. Jeg vet ikke hvordan det er å få livet, hverdagen og alt du trodde du bekymret deg om snudd opp ned, kastet rundt, frem og tilbake hver dag, lete etter lyspunkter, vente på prøvesvar, vente på å bli infeksjonsfri, jeg aner ikke hvordan det er å måtte planlegge dagene etter hvem som skal være på sykehuset og hvem som skal være hjemme, jeg aner ikke hvordan det føles å ikke vite. Men jeg kan gi blod. Og det kan du også.


Make Klara Great Again er en blodgiverkampanje som vi som jobber sammen med Erlend har laget i samarbeid med Røde Kors og Barnekreftforeningen. Vi visste ikke at det trengs så mye blod i kreftbehandling, at 42% av alt blod som gis brukes til det, og vi visste heller ikke at det mangler 25.000 blodgivere i Norge. Tenk på det. Dette er ikke noe som kan kjøpes eller lages, det må vi gi, og vi må gi det for at Klara, og andre Klaraer der ute, skal komme seg gjennom kreftbehandlingen sin.

Så, vær så snill: Meld deg som blodgiver. Om du ikke kan gi blod, oppfordrer vi deg til å støtte Barnekreftforeningen enten gjennom en donasjon, eller gjennom å kjøpe en caps. Les mer om Make Klara Great Again og bli med på denne dugnaden. Det er det minste vi kan gjøre.

 

Fortell meg hvordan pelsen din er verdt det

Fortell meg, for jeg lurer, jeg lurer oppriktig, og jeg spør deg som sitter i stolen eller sofaen din hjemme og har en pelskåpe hengende i et skap, eller en dusk på en lue, noe du tar på deg når du skal gå ut om morgenen og ikke vil fryse, du pakker deg inn, og jeg vil at du skal tenke på hvordan du skal svare meg når jeg spør;

Bilde fra en norsk pelsfarm (2010). Foto: Nettverk for dyrs frihet & Dyrebeskyttelsen Norge

Fortell meg hvordan pelsen din er verdt det, når du ser blikket til denne valpen, som aldri skal få se gress, åker, skog, trær, aldri lukte ordentlig frisk luft, at vinden snur, at det er noen rett rundt svingen. Fortell meg hvordan pelsen din er verdt det, når dette dyret, like mye verdt som hunden din, et individ den også, må leve hele livet sitt i dette buret for at du skal ikke fryse, eller føle deg fin?

9094124061_5258f227ce_o

Fortell meg hvordan pelsen din er verdt det, når du vet, for jeg vet at du vet, at mink i fangenskap lever altfor, altfor, altfor trangt, og derfor går løs på hverandre. Ikke fordi de er onde, men fordi det bokstavelig talt klikker for dem, som det hadde gjort for deg, om det hadde vært du som hadde blitt sperret inne i et bøttekott sammen med noen andre. fortell meg hvordan pelsen din er verdt det, når du vet at sømmene i den er kuttet for å unngå de blodige bittkantene fra nakken til minken?

Rev med øyebetennelse
Fortell meg hvordan du mener pelsen din er verdt at dyret pelsen egentlig hører til ikke får ha blikket sitt i fred for betennelser som oppstår der den sitter i nettingburet sitt, med poter mot metall istedet for gress. Tenker du at den trenger vel ikke å se, den har jo uansett ikke noe å feste blikket på?

Død rev i bur

Fortell meg hvordan pelsen din er verdt at revevalper dør uten å ha hatt potene på noe annet enn nettinggulv, som skjærer seg gjennom potene, de myke, mykeste potene som er ment til å liste seg på skogbunnen, lydløst, ikke ment for metall. Fortell meg hvordan det er verdt det at en liten valp dør i fangenskap, tenker du at det er greit, den skulle jo ha dødd og blitt til pels uansett, tenker du sånn?

Rev med haleskade

Fortell meg hvordan pelsen din er verdt det etter å ha sett på revens blikk i ti, femten, nei vent, hold i tjue tredve førti sekunder, bare hold blikket dens og fortell meg etterpå hvordan i helvette det er verdt det. Hvordan er det verdt at dette dyret må føle det den føler og kjenne det den kjenner i hele sitt liv, at dette blikket skal finnes, for at du skal gå med pels?

Død revemor med valper i bur

Fortell meg at det er verdt det mens du ser på denne valpen, som sitter innerst i et hjørne mens dens døde mor ligger ved siden av.

Jeg tror at du egentlig vet, at du egentlig forstår, at vi skal slutte med dette, at de over 200 pelsdyrfarmene som fortsatt finnes i landet ikke har noe her å gjøre, vi har kommet lenger, vi har skjønt mer, vi har skjønt at dyrene ikke tilhører oss i nettingbur, de tilhører naturen, og naturen tilhører dem. Vi har skjønt at vi kan holde oss varme på andre måter, og vi har vel skjønt, at dette er barbari? Fortell meg hvordan du mener at pelsen din er verdt det, for jeg forstår deg ikke. Jeg forstår deg ikke.


Si nei til pels. Nettverk for dyrs frihet har i åresvis kjempet for å dokumentere tilstandene på norske pelsdyrfarmer. Nå blir de saksøkt av næringa. Du kan hjelpe dem ved å vippse til 91883, og gjennom å besøke og dele Pelsvarslerne.no.


NRK Brennpunkt: Pels (9.12.2014)

Stopp kneblingen av pelsdyrvarslene (Nettverk for dyrs frihet FB, 19.2.2016)

Revevalp i bur (Nettverk for dyrs frihet FB, 26.2.17)

Alle foto: Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet

Når motemennesker skal spise seg pene med vegetarmat

På fronten av VG kan du i dag lese saken med tittelen “Sluttet å spise kjøtt i en måned – dette skjedde”. Et lite symbol i et hjørne viser at dette er en minmote.no-sak.

Wait a minute. Mote? Sluttet å spise kjøtt? Hva er koblinga her, kan du kanskje lure på. Det lurte hvertfall jeg på, og ikke veldig overraskende har minmote.no forstått at saker om vegetarkost trender og drar klikk for tiden, og hengt seg på kjøret. Vinklingen?

Spis deg pen med vegetarkost.

Journalist Thea Roll Rakeng har åpenbart hatt det veldig vanskelig i januar. Den aller første setningen i saken er at dette var et veldig mye mer ambisiøst prosjekt enn hun hadde trodd. Hva med mormors kjøttsuppe? Ånei, ånei, ånei. Thea Roll Rakeng måtte dessverre spytte ut en skinkebit hun stappa i kjeften da hun glemte seg bort mens hun lagde pizza til kjæresten (som tydeligvis ikke var med på prosjektet).

For meg, som har vært vegetarianer, og nå veganer, i 13 år, rykker det litt i sjela når jeg ser at hun skal spise vegetarisk, men gafler innpå fisk. La oss ha det klart først som sist: Spiser du fisk er du pescetarianer. Vegetarianere spiser verken fisk, kylling eller rødt kjøtt. Veganere spiser heller ikke egg, melkeprodukter eller andre råvarer som stammer fra dyrehold.

Endelig er siste helg her, men hva i h****** skal jeg spise? Føler livet mitt er fattigere uten kjøtt. Har fått den største kvisen på lenge (tilfeldig?) og går på en smell på McDonalds natt til søndag hvor jeg riktignok ber om McFish, men får McChicken. Spiser den med god samvittighet og benytter samtidig anledningen til å smake på kjærestens doble cheeseburger. Nå er jeg mildt sagt fucked.

Stakkars Thea Roll Rakeng. Hun er mildt sagt fucked.

Vet du hva, Thea Roll Rakeng. Folk som velger å redusere eller kutte ut animalske produkter fra kostholdet sitt, gjør det ikke for å spise seg pen. Vi gjør det heller ikke for å skrive sak om det som kan dra klikk fra fronten på VG.no. Vi gjør det ikke for å gå på en smell på fylla, selv om det sikkert har skjedd både en og to ganger for flere av oss. Vet du hvorfor vi gjør det?

Vi gjør det fordi vi har forstått at det er på tide at vi, som mennesker, løfter blikket og ser lenger enn oss selv. Vi gjør det fordi vi har forstått at vi, som mennesker, ikke trenger å avle, masseprodusere og bedrive nedverdigende dyrehold for å bli mette. Vi gjør det fordi vi, som mennesker, har forstått at for å faktisk skape endringer der ute i verden trengs det endring her hjemme i hverdagen, hver eneste dag. Vi har forstått at om vi skal klare å nå togradersmålet betyr det at alle må ta i et tak, og det å kutte ut kjøtt fra kostholdet er noe av det viktigste, og enkleste, vi i den sammenhengen vi kan gjøre. Og vi har forstått at om vi kutter ut noe fra kostholdet vårt, er det uhyre viktig å lære seg hva næring faktisk er. På den måten slipper vi å spise blomkålsuppe og kjedelig salat på repeat.

Det du har brukt som motivasjon, renere hud og blankere hår, det er for oss en bonus. En konsekvens av noen valg vi har tatt og står for. Et resultat av at kroppen vår har det bedre. Ikke bare en måned, men hver dag, hver uke, hver eneste måned, år etter år. Det finnes mengde på mengde med mennesker som kan fortelle deg hvordan de har opplevd at kroppen, psyken, håret og neglene har forandret seg til det bedre etter at de sluttet å spise kjøtt, men vet du hva? Jeg tror ingen av dem vil kunne fortelle deg at det var derfor de slutta å spise kjøtt.

Thea Roll Rakeng, jeg synes ikke det er rart at du sprakk. Jeg synes ikke det er rart at du cravet kjøtt i fylla, eller syntes synd på deg selv der du sto og stekte entrecote til familien din. Du hadde nemlig et prosjekt som kun handlet om deg selv, som var egoistisk fundamentert, og de prosjektene, de kan ofte være veldig mye vanskeligere å holde seg til, enn de som handler om det som er utenfor. Det som er større enn deg selv. Det som angår oss alle.

Så, Thea Roll Rakeng. Neste gang du vil dra klikk fra fronten på VG, foreslår at jeg du allierer deg med noen som veit hva de snakker om når de snakker om vegetarisk eller vegansk mat. Da kan det hende at prosjektet ditt får en litt annen tone, og kanskje, bare kanskje, du også klarer å inspirere noen til å ta noen valg som ikke bare angår dem selv, istedet for å bruke din plass i media til å skape et skremselsbilde om hvor innmari vanskelig det er. Det kan ha så mye større betydning enn ditt nåværende prosjekt, hvor du bidrar til både økt kroppsfokus og misforstått vegetarianisme. 

PS. Suppeskåla på bildet er en pho, og inneholder en hjemmelaget, vegansk suppe, med all næring du trenger i et måltid. Dessuten er den så god at jeg tør påstå at du kunne spist den hver dag, istedet for blomkålsuppe, uten å gå lei.

Men hvor ble høsten av

Bare vent, når du blir eldre kommer tiden bare til å gå fortere og fortere, sa mamma da jeg var liten og synes tiden gikk fryktelig sakte, og jeg tenkte at det er bare noe som voksne folk sier, for det er ingen måte å bevise det på annet enn å vente og se, og det har jo ikke den utålmodige barnesjelen tid til, så det hele blir lagt til side som voksenprat. Men nå sier jeg det selv, tiden går faktisk fortere og fortere, og jeg prøver å komme den i forskudd ved å tenke på alt som har skjedd i høst før det blir nyttår, for da går sikkert de siste dagene så fort at det hvertfall blir helt umulig å se bakover.

Les resten

Ferie før ferien

Akkurat nå, lørdag klokka seksten tjuefem, sitter jeg i en sofa i en hotellsuite på Norefjell Ski & Spa. Jeg er så mjuk i huden som jeg neppe har vært siden jeg var en baby etter å ha blitt skrubbet og massert, jeg er så zen i sjela som jeg ikke kan huske sist etter å ha sitti i et boblebad og sett utover fjelltoppene, og jeg er så trøtt som jeg ikke har vært på aldri så lenge, bare fordi jeg har tid og ro til å sitte stille og la kroppen bare være det den egentlig er: Trøtt.

Les resten