miafrogner.no

Menu Close

22. juli

Det er 22. juli igjen. Hvert år kommer datoen tilbake, like forutsigbart som alltid, like plutselig som alltid, like vondt som alltid. Jeg mistet ingen, men kjente mange, var i samme miljø som tenåring, satt bakpå scooteren til Eskil når vi gikk på videregående. Jeg var på hytta da, jeg er på hytta nå, og den 22. julien som gjorde at alle 22. julier kommer til å bety noe helt spesielt, er festet til hukommelsen med lyd, lukt, følelser, temperatur, frykt, avmakt, uendelig tristhet og stor, stor fortvilelse.

NRK, og alle andre medier forsåvidt, har fokus på 22. juli også i år. Fem år senere. Jeg ble sittende og lese gjennom saken hvor de har gått gjennom alt som ble tvitret. Jeg så plutselig en av mine egne tweets fra morgenen etter. “Vi løper. Vi bare løper. Vi gjemmer oss, vi ser ei jente som ligger”, ungdom fra #Utøya snakker i nåtid. Dette skjer fortsatt”. Jeg husker ikke å ha skrevet den, men jeg ser at det er meg, og jeg husker så uendelig godt hvordan jeg, allerede tidlig under det som skjedde på Utøya, fikk det med meg gjennom twitter, og sto på stuegulvet her på hytta med telefonen i hånden og ropte, skrek, mens tårene trilla, det er noen som skyter ungdommene på utøya, dette skjer ikke, dette skjer ikke, dette kan ikke skje. 

Da, som nå, som før, som alltid, blir min eneste handling å skrive. Jeg skriver når jeg er lei meg, når jeg er fortvilet, når jeg sørger, når jeg fortviler. Jeg har funnet frem igjen til tekstene som jeg skrev de dagene. Jeg føler på den samme fortvilelsen fortsatt, så istedet for å skrive en ny versjon, har jeg lyst til å publisere to av de gamle på nytt.

5 YEARS AGO ON JULY 22, 2011 AT 08:47PM
OSLO, MITT OSLO

Jeg har ikke ord, allikevel må jeg skrive dem, for jeg klarer ikke lenger sitte stille og se på tvskjermen, kun avbrutt av å høre meg selv si høyt MEN HVA ER DETTE, eller HVA ER DET SOM SKJER eller bare NEI.

Jeg satt først i bilen, sammen med min far, vi var på vei fra grønnsakshandleren og jeg knasket friske sukkererter og tenkte at livet er ikke så verst, før jeg hører hva de snakker om på radioen og jeg får frysninger i hele kroppen. Eksplosjon i regjeringskvartalet. Ruter blåst ut over hele byen. Nei, tenker jeg. Nei, nei, nei, nei, nei. Jeg måtte inn på butikken, handlingslammet som aldri før, jeg vet ikke hva jeg la i kurven mens jeg sendte meldinger til alle mine kjære mennesker i oslo. Jeg er tjue mil fra oslo og det har aldri føltes så langt som nå, oslo er byen min, vennene mine er der, uvennene mine er der, og skillet mellom dem oppheves nå og jeg vil, må, vite at alle har det bra, jeg skriver og skriver og skriver, har du det ok, er du okei, hvor er du, gå hjem, steng butikken, du må gå bakgatene hjem, bli hjemme. Vær så snill. Vær så snill.

Så sitter jeg på sofakanten på hytta, det har plutselig gått mange timer, og jeg ser på nyhetene med telefonen i hånda, det tvitres plutselig om at det er et angrep på AUFs ungdomsleir på utøya, og jeg tenker igjen, nei, nei, nei, nei NEI NEI NEI

Ikke gjør det. Ikke ta ungdommen. Uansett hva saken din er, så har ungdommen ingenting med den å gjøre. Ikke skyt seksten år gamle jenter i beinet. Ikke drep femten år gamle gutter. Ikke tving livredd ungdom til å legge ut på en umulig svømmetur for å redde seg selv. Ikke ta fra optimistiske ungdom troen på samfunnet og på mennesket, ikke synk så lavt.

Det individuelle internettet samler seg, man støtter hverandre, hvor er du, oslomenneskene mine, er dere i orden. Gå hjem, vær trygge, pass på hverandre. Vær kald i hodet og varm i hjertet, så lenge du klarer. Det er vondt å være langt unna, og det er vondt å være i midten av det. Alt er vondt. Det blir vanskeligere når jeg ser luftbilder fra utøya, det ser ut som det flyter ungdom i vannkanten, i vannet mellom øya og land, og jeg tenker kanskje de bare later som. Kanskje de gjemmer seg. De skrev de gjemte seg. De spiller død. De gjemmer seg. De vet ikke at gjerningsmannen er tatt. De gjemmer seg ikke.

Lillesøsteren min er heldigvis i spania sammen med kjæresten sin. E er heldigvis i tromsø. T kom seg trygt hjem. C skremte vettet av meg med å være på jobb der glassruter føk, jeg skrev og skrev og skrev, og han ringte da han var trygt på vei hjem. T var også på jobb, gå hjem sa jeg, ikke ta toget, ikke gå til oslo s, vær så snill, kom deg hjem. P var med sine kjære på hytta. Og så videre. Jeg tror alle mine er trygge, og samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige. Varm i hodet, kald i hjertet.

Oslo kan ikke bli annerledes etter dette. Det er vi som bestemmer det, det er vi som er Oslo. Ikke slutt å gå gjennom regjeringskvartalet om du skal fra youngstorget til pilestredet. Ikke ta omveien. Ikke la noen andre bestemme om og hvor byen vår er trygg, etter at dette har lagt seg. Vær så snill. Kald i hodet, varm i hjertet.

4 YEARS AGO ON JULY 25, 2011 AT 02:19AM
TIL UTØYAUNGDOMMEN

La meg begynne med å si, det er ubegripelig for oss som har fulgt denne helgen gjennom nyheter og nett, å forstå hva dere har vært gjennom. ubegripelig i ordets rette forstand; vi har ingenting å relatere til. det blir dårlige similer og fysiske reaksjoner, forestillinger om hva om og hvis om, men i ytterste sannhet: vi forstår ikke hva dere har vært gjennom.

Men dere skriver. Jeg leser blogg etter blogg, tvitring etter tvitring, intervju etter intervju. dere prater, dere skriver, dere gråter, dere skjelver, dere skriver mer, dere prater mer. og jeg lar meg bergta. ikke av den potensielle sosialpropagandaen dette kunne ha blitt, men av styrken deres. herregud, for en styrke dere viser. for et samhold dere klarer å utøve i en situasjon så forferdelig at alle må si det er som på film om det. for en utholdenhet dere klarer å finne i deres skadde kropper. for et mot dere viser når dere snur dere og ser gjerningsmannen i øynene før dere tar blikket fra ham og fortsetter fremover. visste dere at dere hadde det i dere fra før?

Dere var allerede ressurssterke. dere er politikere. dere er stolte AUFere. men først og fremst er dere fortsatt barn, fortsatt ungdom. akkurat sånn som det skal være. men etter hva jeg kan forstå av hva dere har opplevd, har dere utvist karakter av størrelse de fleste av oss voksne umulig kan vite om vi selv innehar. vi har ikke vært i lignende situasjoner. det nærmeste jeg selv kommer er et overfallsforsøk. han oppsøkte meg på gata, tok tak i meg, ville ikke slippe. jeg vred meg løs og løp alt jeg maktet, han løp etter meg. langt. det jeg reagerte mest på etterpå var den følelsen av og vissheten om at i akkurat dette sekund slutter jeg å være et tenkende menneske og blir et instinktivt dyr; jeg rømte.

jeg var alene. det var ikke dere. dere var mange, og dere var fanget. ingen steder å løpe. dere har tatt vare på hverandre, instinktivt. dere har tatt vare på flokken deres. dere har holdt hender. kommunisert via telefon, via blikk, via gestikulering. dere har beroliget hverandre mens adrenalinet flommet og hjertet dundret i brystkassa. dere har en enorm vilje til å overleve. jeg er så stolt av dere.

Igjen; dere er først og fremst barn og ungdom. dere har så mye igjen å oppleve. mange av dere skal finne deres første ordentlige kjæreste og kjenne på den utrolige kriblingen i magen. dere skal bestemme dere for hva dere skal studere, fylle ut skjemaer, vente på svar i posten. dere skal sitte på deres første forelesning på et universitet, og ikke forstå noe av det som blir sagt, akkurat sånn som det skal være. dere skal flytte hjemmefra, dere skal gro egne røtter, dere skal bli voksne. og dere kommer fortsatt til å være ressurssterke, dere kommer fortsatt til å være politiske, dere kommer til å være stolte APere.

Og underveis i dette kommer dere til å ha en visshet, først hele tiden, hvert sekund av døgnet, om at det er så mange av dere som ikke kommer til å oppleve noe av det. bestevennen din som du fant i vannet med kulehull i hodet. jenta som forsvant mens dere svømte over. de dere mistet oversikten over underveis i kaoset. dere spredde dere for å være trygge, og etter det var det tilfeldighetene i gjerningsmannens ruter som bestemte. det er et helvette. jeg forstår at dere kaller det et helvette. jeg håper så inderlig at dere kommer dere gjennom dette. at dere klarer å fortsette livene deres. jeg er så stolt av dere. dere er fremtiden vår, og jeg har ingen tvil om at dere vil forvalte den bedre enn noen har gjort før dere.